På liv og død

Selvmord er et alvorlig folkehelseproblem som det er muligheter for å forebygge og redusere forekomsten av. Derfor er det laget både en ny, regional veileder og en ny, nasjonal faglig retningslinje som skal hjelpe helsepersonell til å forebygge selvmord.  

Helse Sør-Øst har utviklet en regional veileder for ivaretakelse av pasienter i somatiske avdelinger etter selvmordsforsøk eller selvskading. Den er Sykehuset Østfold nå i ferd med å ta i bruk.  

 

Veilederen anbefaler at pasienter som er innlagt for behandling av selvskade eller selvmordsforsøk bør vurderes med hensyn til akutt selvmordsfare, underliggende problemer og behov for videre behandling og eventuelt beskyttelsestiltak.  

 

- Det aller viktigste er å møte pasienten med omsorg og respekt, for pasienter med selvmordsforsøk og selvskade er ofte skamfulle over det de har gjort. Manglende respekt kan føre til at pasienten bebreider seg selv enda mer, sier Larsen.

Det å bli rammet av en alvorlig somatisk sykdom eller ulykke kan være en krise med opplevd håpløshet og som forhøyer risikoen for selvmord. Men mennesket har heldigvis en stor evne til å tilpasse seg forskjellige livssituasjoner, også de en ikke tror en vil klare.  

 

Forskning om mennesker som har vært utsatt for en alvorlig sykdom eller skade hvor skaden er stabil, har funnet at personene etter cirka to år vil være «tilbake» til den samme opplevelsen av livskvalitet og livslykke som de hadde før de ble rammet av sykdommen eller ulykken.  

 

- Det er tiden rett etter at en pasient har blitt diagnostisert med alvorlig sykdom det er viktig å være ekstra oppmerksom på. For statistisk sett skjer selvmordene like etter at personen har fått diagnosen og før personen har erfart hvordan han eller hun kan tilpasse seg sykdommen. Mange av disse selvmordene ville kanskje ikke ha skjedd dersom personen hadde “ventet” til han eller hun hadde erfart hvordan livet ble med sykdommen, sier Larsen.  

Når en pasient kommer til sykehuset med skader fra selvmordsforsøk eller selvskading, gjøres den første vurderingen på akuttmottaket.  

 

- Akuttmottaket finner ut om det er behov for tilsyn fra psykisk helsevern. Ofte vil det være det. Vurderingssamtalen som gjøres har fokus på pasientens egen opplevelse av situasjonen og på hvilke tiltak som kan ha en beskyttende effekt på kort og noe lengre sikt. Pårørende bør også kontaktes, sier Larsen.  

Sammen med pasienten bør behandler utarbeide en enkel plan for hvordan pasienten kan håndtere fremtidige kriser. Mange pasienter fra psykisk helsevern har allerede en kriseplan/sikkerhetsplan i journalen sin.  

 

- Planen bør inneholde faresignaler som pasienten og pårørende bør være oppmerksomme på, mestringsstrategier, kontaktpersoner og aktuelle hjelpeinstanser. Planen er ment som en huskeliste til pasienten om hvordan hun eller han skal håndtere fremtidige kriser, forklarer Larsen.  

 

- Vi jobber med å få på plass veilederen, og har blant annet hatt flere tverrfaglige møter og workshops. Nye rutiner og prosedyrer skal utarbeides. Fokuset på selvmordsforebygging i somatiske avdelinger er viktig, og den nye veilederen er svært nyttig for oss, sier Stangeland.  

 

Samtidig med at den regionale veilederen tas i bruk, er klinikk for psykisk helsevern og rusbehandling i gang med implementering av den nye nasjonale faglige retningslinjen fra Helsedirektoratet. Retningslinjen omhandler selvmordsforebygging i psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB).  

 

- Retningslinjen er ikke bare laget for oss som arbeider i psykisk helsevern eller TSB. Den har i tillegg mye god informasjon for helsepersonell i kommunene. Retningslinjen er også nyttig for pasienter, pårørende, etterlatte og andre som ønsker å vite mer om utredning, behandling og oppfølging av pasienter med selvmordstanker og –atferd, sier Larsen.  

- En viktig endring i de nye, nasjonale retningslinjene er at vurdering av selvmordsrisiko nedtones som et eget tema. I stedet skal vurdering av selvmordsrisiko inngå umiddelbart med annen utredning av pasienten og mot behandling, sier Larsen.  

 

Retningslinjene understreker viktigheten av å kartlegge risiko og beskyttelsesfaktorer for selvmord ved å undersøke pasientens oppfatning av dem og hvordan de påvirker pasienten. Det har gode klinikere praktisert hele tiden, men det er viktig å minne om likevel.  

 

- Sjekklister hvor en krysser av om risikofaktorer for selvmord er til stede eller ikke, uten å undersøke pasientens egen opplevelse av situasjonen, er selvsagt meningsløse.  Det anbefales ikke å bruke verktøy eller skalaer til å gradere pasienter i lav, moderat eller høy risiko for selvmord, sier Larsen. 

 

En annen endring i retningslinjen er oppfølgingen av pasienter over 18 år. Pasienten skal følges opp kort tid etter utskrivelse med en samtale. Ved selvmordstanker og –atferd skal pasienten følges opp med en samtale innen 72 timer etter utskrivelse fra døgnenheten.  

 

Retningslinjen for selvmordsforebygging i psykisk helsevern og TSB stiller store krav til opplæring av helsepersonell. Derfor er det utviklet en nasjonal digital treningsplattform for selvmordsforebygging. Treningsplattformen heter Simple, og gjør opplæring enkelt, engasjerende og effektivt gjennom ferdighetstrening. I Simple lærer helsepersonell selvmordsforebygging gjennom å løse problemstillinger de kan møte i klinikken. 

 

Larsen trekker fram et tankevekkende poeng fra forskning på selvmord og somatiske sykdommer:  

 

- Friske personer ble spurt om å navngi sykdommer de anså som “verre enn døden”, på den måten at de heller ville vært død enn å ha denne sykdommen. Deretter ble resultatene sammenliknet med forekomsten av selvmord hos personer som faktisk hadde akkurat disse sykdommene.

 

- Det viste seg at forekomsten av selvmord ikke var så høy som forventet, de som hadde sykdommene erfarte at livet var verd å leve også med disse utvilsomt alvorlige sykdommene. Et godt råd på bakgrunn av denne forskningen vil være å ikke lage seg sterke bekymringstanker om hvordan livet med en bestemt sykdom kan bli, sier Larsen.