Vi må ta gode beslutninger når det stormer

Bjørnstad startet som renholder i sykehuset i 1993, men dro ut i FN-tjeneste i noen år, og når han kom tilbake fikk han tilbud om ny jobb i SØ. Den tok han imot og siden har han blitt her. Det å jobbe med vekterne, er en av Tores viktigste oppgaver. Han begynte selv som vekter i 1996.

 

- Jeg hadde egentlig fire ulike jobber på den tida, i tillegg til vekter var jeg portør, sjåfør og parkeringsvakt. Jeg likte ikke så godt å legge bøter på kollegers bilruter akkurat. Jeg stusser også noen ganger over kolleger som gjør nesten hva som helst for å slippe å betale parkeringsavgiften, eller å gå noen ekstra meter. Jeg kan fortsatt ta meg i å sjekke om det ligger parkeringslapp i ruta på steder der det er et krav. Man blir litt preget av denne jobben, smiler han.

 

Når Tore startet som vekter på midten av 1990-tallet hadde han ikke ambisjon om å bli i sykehuset, men det at SØ var en trygg arbeidsplass med spennende arbeidsoppgaver og at noen hadde troen på meg og mine evner, gjorde utslaget.

 

- Jeg trives veldig godt i sykehuset, det er saken. Spesielt godt liker jeg det operative ansvaret jeg har nå som fagansvarlig for vakt og sikring. I rollen min er det viktig at jeg er tilgjengelig og jeg tar alltid telefonen når den ringer etter arbeidstid. Jeg kan av og til bli litt sliten av det, men det følger med ansvaret, og når jeg vet det er kollegaer som ringer fordi de har noen utfordringer så må man trå til å hjelpe. Sånn er det bare og skal det være. 

 

Tore har hatt mange ulike ansvarsområder i sykehuset opp gjennom karrieren. Han har vært områdeleder og hatt ansvar for parkeringen til for 5-6 år siden. Etter en omorganisering ble Tore og seksjon for Vakt og sikring flyttet fra eiendom til teknisk, og ansvaret for parkering ble igjen hos eiendom.

 

- I Fredrikstad var servicesenteret i en periode bare meg. Jeg satt i rektor Østbyes gate og ga ut ID-kort til kolleger blant annet. Vi, sammen med Østfold fylkeskommune, innførte adgangskontroll så tidlig som i 1998.

 

Tore Bjørnstad ler og tøyser mye, og er ikke i tvil om at det som er mest gøy, er kontakten med kolleger.

 

- Jeg liker å snakke med folk og her blir jeg kjent med utrolig mange mennesker. Det er ikke noen ulempe at jeg liker oppgavene i Vakt og sikring. Vi er en liten enhet, bare fire medarbeidere pluss leder Jon Løvoll. Kollega Kristine Olsen Bøe og jeg deler kontor, og vi samarbeider veldig godt. Og tøyser mye! Vi bruker å si at hadde vi vært gift, så hadde vi vært skilt ved dom, ler han.

 

Tore er kjent for å inneha kun utestemme, og det ble tidlig klart at han ikke kunne ha sin arbeidsplass i et kontorlandskap om andre skulle få gjort noe nyttig. 

 

- Ære være Kristine som holder ut i lengden. 

 

Han merker likevel forskjell på kulturen på Kalnes sammenlignet med Moss og Halden. 

 

- På de lokasjonene kjenner folk hverandre bedre og de har steder å møtes. På Kalnes går vi forbi hverandre i gangen, men kan ikke sette oss ned noe sted for å ta en prat. Så hvordan bygget er konstruert, har betydning for dialog og samarbeid, tror Bjørnstad. Han har i sin jobb mest kontakt med seksjonslederne, verneombud og fagansvarlige.

 

I 2012 ble det for første gang inngått anbud om ekstern vektertjeneste for da kom en lov om vaktvirksomhet.

 

- Sykehusledermøtet bestemte den gang at vi skulle konsentrere oss om kjernevirksomheten som er pasientbehandling, og ikke lengre ha egne ansatte vektere til å gjøre denne sikringsjobben. Nå skal det ut et nytt anbud den 6. desember. Det skal inngås en ny fireårsavtale for alle sykehus i Helse Sør-Øst utenom OUS.

 

Vekterne har mange oppgaver. I første rekke skal de skape et trygt og godt arbeidsmiljø for ansatte, pasienter og besøkende. Vekterne går vaktrunder og er blant annet kjentmenn for brannvesenet, men sitter noen fast i en heis så kommer vekterne og får deg ut av den også 

 

- Våre vektere skal jobbe preventivt og være en serviceinstitusjon døgnet rundet hele året. De samarbeider godt med driftssentralen og teknisk vakt som også er på jobb 24/7. 

 

Pasientvakthold er en stor del av jobben for vekterne. Den oppgaven har økt fra 300 til over 700 timer i måneden de siste 2,5 årene. Tore tror det er i tråd med problematikken i samfunnet ellers som mer rus, psykiske lidelser og flere eldre med diverse utfordringer.

Tore Bjørnstad er bindeleddet mot vekterne. Han koordinerer arbeidet og er kontaktperson for vaktsentralen og vekterne, samt holder løpende dialog med ledelsen i Avarn som er vekterens arbeidsgiver.

 

- Vi har mange oppgaver som folk flest kanskje ikke tenker så ofte på. Vi har ansvar for blant annet kameraovervåking, adgangskontroll, feilmelding på dører, oppbevaring av verdisaker, beslag, veksel heisstans og flaggheising. Vi rykker ut på mange typer alarmer. Psykisk helsevern har sitt eget system for å håndtere utagerende pasienter, men ellers i sykehuset, rykker vekterne ut når det er behov for å roe ned pasienter, pårørende eller andre.

 

Som fagansvarlig i Vakt og sikring er Bjørnstad og kollegene tungt inne i beredskapsarbeidet og uforutsette hendelser.

 

- Ja, det er operativt så det holder. Å ta kjappe avgjørelser, er det jeg liker. Det er litt risiko, og fort gjort å tråkke feil, men det er jo spennende. Jeg tar ofte den første beslutningen før ansvaret går videre i linja. 

 

Tore innrømmer at han liker at det er litt action.

 

- Jeg ønsker selvfølgelig ikke at det skal skje noe dramatisk, men når det skjer noe uforutsett, kjenner jeg jo at jeg lever. Men jeg søker ikke risiko, og ville aldri hoppet i strikk eller klatret opp en fjelltopp, smiler han.

 

Tore har vært sammen med samme dame (Alice) siden 1994, men det er først nå i høst at de giftet seg. De har tre barn sammen og Tore har et barn fra tidligere.

 

- Vi ble sammen 24. juli 1994 og siden har jeg vært lykkelig, men blakk, ler han.

 

Tidligere hadde paret bobil, men har nå valgt å kjøpe campingvogn som er plassert på Larkollen. Tore innrømmer at han var skeptisk først, men nå stortrives de der. Med et fortelt på 28 kvm har de god plass. Tore pendler derfra til jobben fra vår til høst. 

En sønn bor fortsatt hjemme og studerer til barne- og ungdomsarbeider, en sønn studerer økonomi i Trondheim og dattera bor i Østfold og er nå i praksisåret som politi.

 

- Hun og samboeren har kjøpt seg hus som trenger litt oppussing, så jeg prøver å bidra der. Ellers er jeg selvfølgelig glad i sport, både hockey, fotball og håndball med mer. Du kan nesten ikke komme fra Fredrikstad, uten å være opptatt av lagsport, og hjertet er så rødt og hvitt som det kan få blitt.

 

Selv er han med i en gubbeklubb, HVOK, bestående av femti mannfolk som møtes for å ha det gøy og oppleve ting sammen. Det som er til overs av kontingenten vi betaler inn, går hvert år til et veldedig formål. 

 

- Jeg liker å være sosial og aktiv, men er ikke interessert i å være med i noen losjeklubb.

 

En egenskap ved Tore som mange i sykehuset har erfart, er at han liker å hjelpe folk.

 

- Det er bare sånn jeg er. På campingplassen bor vi ved siden av et gammelt par i 80-årene og jeg liker å kunne hjelpe dem med forskjellige ting. Men jeg er pedagogen fra helvete, sier kona og kollegene. Jeg er ikke god til å lære opp andre. Har du ikke forstått det på første forsøk, er det for sent. Så ja, er en ganske utålmodig som type, men mener ikke noe vondt med det.

 

Med lang fartstid og stort kontaktnett i sykehuset, er det mange som ringer Tore for å spørre om de rareste tingene. Han prøver alltid å hjelpe.

 

- Vi er jo kolleger, vi skal og må hjelpe hverandre. Vi må finne ut av de utfordringene vi står i. I min gruppe sier vi ikke at «dette er ikke mitt bord».

 

- Jeg hadde ikke blitt så lenge i sykehuset hvis jeg ikke hadde trivdes. Men det jeg trives minst med, er at pengene styrer beslutningene vi tar i større grad enn tidligere. Når jeg vet at beslutninger får konsekvenser for kolleger, tar jeg det tungt. Det kan av og til føles langt fra toppen i sykehuset og ned til oss. Det er synd hvis beslutninger tas uten at de som bestemmer, vet alt. Alt handler i stor grad om en god dialog og lagspill, samt forståelse for hverandre. 

 

Tore er opptatt av det skal være trygt å komme og være på jobb. Han tror dessverre at mange opplever en utrygg hverdag, både på grunn av fysiske løsninger som var helt greit i 2015, men som i dag ikke alltid føles helt greit, men også samfunnsutviklingen. 

 

- Det har skjedd mye siden vi flyttet inn i 2015. Da skulle det meste være åpent, som for eksempel i hovedresepsjonen. Kanskje vi nå må lukke noe mer for å ta vare på medarbeiderne så de opplever trygghet på jobb, sier han, og understreker at det må gjøres en risikovurdering i hvert enkelt tilfelle. Det er en hårfin balansegang mellom følelsen av åpenhet og det å oppleve noe som hermetisk lukket. Det aller viktigste er igjen at de ansatte skal føle seg trygge og være trygge. 

 

Tore er med i et nasjonalt nettverk for sykehussikkerhet, sammen med kolleger i tilsvarende stillinger som han selv. Nettverket ble i sin tid startet av OUS og SØ, og nå er det landsdekkende og velfungerende. Man får mange gode innspill fra kollegaer rundt om i landet bare ved å ta en kjapp telefon eller sende en e-post. 

 

- Vi samles en gang i året og tar opp temaer som berører oss alle og som gir mye nyttig lærdom. Vi spør hverandre om råd året rundt, det er veldig nyttig. 

 

Tore opplever at arbeidsmiljøet i sykehuset og i teknisk avdeling er godt. For han er humor viktig i hverdagen.

 

- Jeg gjør litt rakkerskap også da. Det er ikke veldig slemt, men nok til å vekke noen reaksjoner. Som når jeg la en (plast-)orm på tastaturet til Kristine. Nå venter jeg bare på payback, ler han.

 

Vi må ha humor og humør på jobb, det har mye å si for trivselen. Men når det er alvor så er det alvor. Da er vi 100 prosent på, fokuserte og absolutt seriøse. 

Tore kommer neppe til å stå til han blir 70 år, men fortsetter så lenge han trives og har det fint på jobb.

 

- Det aller viktigste for meg er at jeg merker at det jeg gjør, blir satt pris på og at det er til nytte for sykehuset, ansatte, pasienter og besøkende. Det at jeg kanskje kan gjøre den lille forskjellen for en eller flere betyr aller mest. 

 

- Sykehuset har en stor plass i hjertet mitt, og det vil det alltid ha. Her har jeg gode kollegaer, truffet venner for livet, hatt mange spennende arbeidsoppgaver, og vet jeg får god og kyndig hjelp om helsen skulle by på noen utfordringer, avslutter han.