Vi blir gode på det meste

Johanne Dypvik vokste opp på Siggerud i Ski med en mor som er sykepleier og som er veldig engasjert i sin jobb. 

- Det var naturlig for meg å tenke på å ta en utdannelse innenfor helse og mamma anbefalte meg å bli lege. Jeg valgte å høre på henne. 

 

Johanne tok legeutdannelsen sin i Slovakia og var en av 30 norske i sitt kull. Hun fullførte studiet i 2012. Det var ikke bare lett å flytte til et annet europeisk land med en veldig annerledes kultur og skolesystem.

 

- Jeg er glad jeg gjorde det, men jeg hadde aldri gjort det igjen. Skolesystemet der var veldig konservativt og hierarkisk, og det var definitivt en ulempe å være jente. I min gruppe var vi 7 jenter og en gutt, og lærerne henvendte seg alltid til han, så vi kalte han bare «kongen», smiler Johanne.

 

Johanne bor nå i Ytre Enebakk med samboer og barn og har 50 minutters reisevei til jobb.

- Det var godt å slippe å flytte for å starte spesialiseringen. Selve kjøreturen til og fra går overraskende fort. Heldigvis er det helt uten kø for jeg kjører den «riktige» veien. 

 

I utgangspunktet hadde Johanne lyst til å bli barnelege, men det endret seg etter at hun fikk barn selv. 

- Det ble litt skumlere å jobbe med små og syke barn etter at jeg fikk egne barn, det ble rett og slett for nært. Så når jeg søkte turnus var indremedisin mer interessant.

 

Mens Johanne ventet på å få turnusplass, valgte hun å ta doktorgrad på Ahus rundt problemstillingen «variasjon i morkakevekt». 

 

Hun synes det er trist at mange turnuskandidater må vente lenge på å få spesialiseringplass, og at mange får tilbud om jobb i legestillinger i ventetiden.

 

- Jeg skjønner at det er et stort behov for leger, men det er et dilemma at ferdig utdannede leger, «turnusventere», settes inn som vikarer i LIS-stillinger, uten å ha samme rett på opplæring og oppfølging som vi har, synes Johanne.  

 

Legeforeningen har vært tydelig på at behovet for leger på sykehuset ikke skal dekkes av turnusventere. Hun er glad for at medisinsk klinikk ved sykehuset  likevel har et opplæringsløp for de legene som venter på å få turnusplass.

 

Johanne søkte turnusplass flere steder og fikk flere tilbud, men valgte Østfold. Hun hadde praksis i primærhelsetjenesten i Askim og Indre Østfold kommune, og har så jobbet på de ulike indremedisinske avdelingene på sykehuset som geriatri, endokrinologi, hjerte, lunge og medisinsk overvåking. Hun er nå LIS 3 på lungemedisin. Hvorfor hun valgte lungeavdelingen til slutt, handler mye om variasjon.

 

- Arbeidshverdagen som lungelege er veldig variert, vi møter pasientene både på poliklinikken, sengepost og på medisinsk overvåking eller intensiv. I tillegg gjennomfører vi prosedyrer som bronkoskopi og ergospirometri. Jeg liker variasjonen blant pasientene også. Vi møter pasienter som er i stabile faser og i utredning, men vi møter også de aller sykeste som ikke har så lenge igjen, forklarer Johanne.

 

På lungeavdelingen har det vært en del utskifting på sykepleiersiden, men de har en stabil legestab. Lungeavdelingen behandler sine egne kreftpasienter, og det betyr at legene får følge pasientene fra utredning og diagnose og til livets slutt. Mange pasienter med lungekreft lever stadig lengre, og dermed får helsepersonellet følge dem over tid. Det samme gjelder for pasienter med KOLS hvor lungeavdelingen har etablert et team som gjør hjemmebesøk hos KOLS-pasienter. Lungeavdelingen gir også behandling med respirasjonsstøtte hjemme. 

 

- Mange LIS har søkt seg til avdelingen nå, det sier jo noe om at det er hyggelig avdeling å jobbe på.

Vi har felles lunsj for legene der vi ikke snakker fag, men om alt mulig annet, og en gang i måneden har vi felles fredagslunsj. Det er ganske små tiltak, men det betyr mye for trivselen, mener Johanne. 

 

Fordi sykehuset vårt har stor pågang i akuttmottaket, gir det også mye viktig læring for ferske LIS-leger.

- Vi lærer mye som LIS her på sykehuset fordi vi får mye ansvar tidlig i forløpet og må ta vanskelig avgjørelser i akuttmottaket. Vi får jobbe på mange ulike fagfelt der vi følger og lærer av mer erfarne overleger, og i tillegg har vi gode muligheter for forskning her.

 

For å trives godt, er det gode kolleger som betyr aller mest, synes hun.

- Jeg har mange kunnskapsrike og trygge kolleger i alle yrkesgrupper. Og selv når sykehuset har et stort overbelegg og alle har for mye å gjøre, er vi likevel villig til å hjelpe hverandre. Jeg opplever at kollegene mine er engasjerte og brenner for jobben sin. 

 

Sykehuset har normalt sett et relativt stort overbelegg, og akuttmottaket nærmer seg ofte kritisk drift. 

- At vi likevel klarer å håndtere pasientene våre på en god og trygg måte, og samtidig tar vare på hverandre som kolleger, det påvirker oss positivt. Vi LIS-er håndterer pasienter med mange ulike problemstillinger og lærer mye av det. Jeg tror vi kan si at vi blir gode på sjeldne ting, smiler hun. 

 

Spesielt i akuttmottaket der mange av pasientene som kommer er veldig syke, er det viktig med et godt samarbeid mellom avdelingene.

- Det samarbeidet er jeg stolt av å oppleve på hver vakt. Systemet vårt er rigget for at de aller sykeste får avansert utredning og behandling raskt. Det kan selvfølgelig bli samtidighetskonflikter, men jeg opplever at vi strekker oss langt for å gi alle god behandling. 

 

Når noen spør Johanne om de bør søke jobb på Sykehuset Østfold, er svaret klart og tydelig.

- Jeg sier alltid at de bør søke, for vi har et veldig godt arbeidsmiljø i LIS indremedisin-gruppa. Vi snakker om det om er vanskelig og det som er gøy. Vi har også kort vei til lederne våre, og jeg opplever at folk er på tilbudssida og vil hjelpe.

 

Det å bli inkludert i det som skjer på avdelingen og i det overlegene gjør, betyr mye for tilhørigheten for yngre leger. 

- Det gjøres noe ulikt på ulike avdelinger, det er nok ikke alle som tenker over at samlingspunkter med overleger og LIS-leger er viktig, men det mener jeg det er. I noen avdelinger har overlegene egne fora uten å inkludere LIS, det har nok bare alltid vært sånn. Dessuten mistet vi mange møteplasser under korona, og det krever litt å etablere dem igjen. 

 

LIS-ene jobber i mange ulike avdelinger gjennom spesialiseringen, og da blir det ekstra viktig å oppleve en viss grad av tilhørighet, tror Johanne.

- At noen husker deg og vet hvem du er, har stor betydning for hvor godt du trives. Hvis du har jobbet i tre måneder ett sted og ikke blir gjenkjent neste gang du kommer dit, så gjør det litt vondt. Vi som LIS har en så variert arbeidshverdag i løpet av spesialiseringen vår at garderobeskapet kan oppleves som det eneste faste holdepunktet vårt i hverdagen. Da er det et paradoks at sykehusledelsen har annonsert at vi ikke skal ha faste skap når sykehuset blir bygget ut, mener hun.

 

Johanne har tro på at Sykehuset Østfold vil måtte utvide og bli større, ikke minst med tanke på at vi har en befolkning som er sykere. Det er kjent at Østfold har en høyere grad av sykelighet enn de fleste andre fylker i Norge, på grunn av ulike sosioøkonomiske faktorer, eksponering og livsstil. Slike ting har en tendens til å gå i arv.

 

Selv om det er stor pågang til akuttmottaket, tror ikke Johanne at folk kommer for lett til sykehuset. 

- Pasientene som kommer er rett og slett syke og trenger helsehjelp. Forventningene om å leve lenge selv om man er syk, er blitt større. Nå får vi inn sykehjemspasienter som tidligere ble behandlet på sykehjemmet. 

 

Johanne tror at vi må jobbe med å dempe folks forventninger noe, men også at det ofte handler om tid til å ta den vanskelige samtalen. Den bør heller ikke tas i en akuttsituasjon, men i en fredelig fase og trolig oftere i kommunehelsetjenesten enn på sykehus.

 

- Noe av det vanskeligste vi kan si til en pasient, er at nå er nok nok, og det er ikke mer vi kan gjøre, foruten å lindre og trøste. Det krever mye av pasienten, pårørende og oss, og det er ofte ikke tid til å ta en lengre samtale i akuttmottaket. Det er ofte også liten forståelse blant pårørende for at det ikke er flere behandlingstiltak å sette inn. Vi må prøve å gi syke pasienter best mulig livskvalitet, men det er ikke sikkert at enda en undersøkelse hjelper, forklarer hun.

 

Johanne, som også er verneombud, er opptatt av at sykehuset har fleksible ordninger som gjør at legene kan stå i jobb til de blir pensjonister. Hun mener at det handler mye om god tilrettelegging, nok ressurser og fleksible avtaler mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. 

 

- Det er klart at den kunnskapen vi sitter på, er viktig for sykehuset og at vi trengs her. Men vi har også et liv utenfor jobben. Derfor er det å bli møtt med en viss grad av fleksibilitet nødvendig slik at vi klarer å få livet til å henge sammen. Der har sykehuset en del å gå på, mener jeg. Det er ikke bra å hele tiden ha dårlig samvittighet for å ikke strekke til både som arbeidstaker og som privatperson. 

 

Å ha nok ressurser er avgjørende. Et eksempel hun peker på er ordningen med ammefri.

 

- Vi har roller som ikke kan erstattes av andre. Som eksempel går jeg i en vaktlinje der jeg overtar for en annen LIS-lege og vi har overlapp på hver side av vakten. Hvis jeg har ammefri, vil det kreve overtid for å få på plass den overlappen som er helt nødvendig for å dekke kompetanse. Der er det behov for flere ressurser. 

 

Johanne opplever som verneombud et godt samarbeid i avdelingen om å finne gode løsninger sammen med tillitsvalgte og ledelsen. 

 

I motsetningen til tidligere da de fleste leger var menn og hadde hjemmeværende koner som ordnet hus og hjem og stod klar med middagen, slik at han kunne jobbe lange vakter, er det nå en generasjon yngre leger som lever i mer likestilte forhold og deler ansvar for barn og hjem.

 

- Jeg mener fortsatt det er en del å gå på i arbeidet med å få full likestilling for fortsatt har gjerne kvinnen hovedansvaret for å handle inn klær og sko til neste sesong, smøre matpakker, lage sunne middager, gjennomføre bursdager og andre festligheter, gå på foreldremøter og sende julekort, smiler hun.

 

- For meg er det å være lege, et yrke og ikke en rolle jeg er i 24/7. Jeg har flere roller, og hjemme vil jeg ikke være lege, men samboer og mamma. Vi må klare å lage et godt arbeidsliv også for kvinnelige leger, avslutter Johanne.