– Jeg har alltid likt å bruke hendene. Det var det som dro meg inn i kirurgien.

Hun har stått midt i et fag i enorm endring. Men drivkraften hennes har hele tiden vært den samme: menneskene.

– Jeg kommer ikke fra noen akademisk familie, og da jeg begynte å studere medisin, visste jeg egentlig ikke hva jeg gikk til. Men da jeg møtte kirurgien, så kjente jeg det med en gang. Det var noe med det praktiske, det konkrete, ja det at du kunne bruke hendene og faktisk gjøre en forskjell der og da.

Hun tror det er interessen for estetikk, det å bruke hendene og skape noe som gjorde at kirurgien passet så godt for henne. 

En sommerjobb på gastrokirurgisk avdeling på Ullevål sykehus under medisinstudiet i 1982 ble starten. Hun tok sjansen, selv om hun var usikker, og ble værende.

– Jeg tenkte jo at dette kanskje var litt for stort for meg, men jeg hoppet i det. Og så oppdaget jeg hvor utrolig givende det var. Det var tempo, ansvar og veldig mye læring på kort tid.

Hun kom inn i et kirurgisk miljø som på den tiden var dominert av menn.

– Det var tøft, og det var direkte. Som eneste kvinnelige kirurg var det lett å bli mer synlig som kvinne enn fagperson, men jeg passet på å nedtone det å være kvinne og fokuserte på å gjøre en solid jobb og faglighet, da ble jeg raskt akseptert. Det å bli valgt ut til å få jobbe på Ullevål, ga en stor motivasjon for å satse videre. 

Etter mange år i gastrokirurgien tok hun et valg som skulle forme resten av karrieren.

– Jeg stod mellom å fortsette der jeg var, eller gå over til brystkirurgi. Den gangen var det ikke et fag med særlig status. Jeg fikk faktisk beskjed fra en opponent under disputasen min i 1995 om at jeg burde styre unna, fordi det ikke kom til å være behov for bryst- og endokrinkirurger i fremtiden.

Hun smiler litt.

– Det ble ikke helt sånn.

For samtidig som hun tok valget, var et skifte i gang. Mammografiscreeningen ble innført, og behovet for kompetanse økte raskt.

– Plutselig skulle hundretusener av kvinner undersøkes, og mange trengte videre oppfølging. Det ble et helt annet volum, og det krevde at vi organiserte oss på nye måter.

Ellen har vært med på en utvikling som har endret pasientenes opplevelse radikalt.

– Da jeg begynte, fikk nesten alle fjernet hele brystet. Alle lymfeknutene i armhulen ble også fjernet, og mange fikk plager i etterkant. Pasientene lå flere dager på sykehus, og det var en tøff behandling både fysisk og mentalt.

I dag ser det helt annerledes ut.

– Nå kan vi i de fleste tilfeller bevare brystet. Og i stedet for å fjerne mange lymfeknuter, tar vi bare én, den såkalte vaktpostlymfeknuten. Det gjør en enorm forskjell for pasientene, både når det gjelder komplikasjoner og livskvalitet.

Hun stopper litt opp før hun fortsetter.

– Og så har vi fått muligheten til å rekonstruere brystet med én gang hos de som må fjerne hele brystet. Det betyr at pasientene våkner etter operasjon med et nytt bryst. Det er en stor forskjell fra tidligere, hvor man kunne gå i årevis før man fikk tilbud om å rekonstruere et nytt bryst. 

Den største endringen handler kanskje likevel om prognosene. 

– Hele 94 prosent av de som får brystkreft, overlever. Men behandlingen er tøff, sier Ellen Schlichting.

 – Før overlevde rundt 70 prosent av de som fikk brystkreft. Nå er tallet oppe i rundt 94 prosent. Det gjør noe med hvordan vi møter pasientene.

Hun beskriver samtalen mange frykter.

– Det å fortelle noen at de har kreft er aldri lett. Men i dag kan vi i neste setning si at dette mest sannsynlig kommer til å gå bra, for det gjør det for de aller fleste. Det gir håp på en helt annen måte enn før.

Samtidig er hun opptatt av å være ærlig om baksidene.

– Behandlingen kan være tøff. Mange opplever fatigue, smerter og det å ikke komme helt tilbake til den de var før. Så nå jobber vi mye  med å tilpasse behandlingen individuelt, slik at vi gir akkurat det som er nødvendig, ikke mer.

Hun trekker fram nye metoder som gjør dette mulig.

– Vi kan blant annet analysere svulsten med genprofilering for å se om pasienten faktisk har nytte av cellegift. Det gjør at vi kan spare mange for en behandling som er belastende, uten at det går utover prognosen. 

En annen viktig utvikling er måten fagmiljøene jobber sammen på.

– I dag jobber vi tverrfaglig. Kirurger, radiologer, onkologer og patologer vurderer pasientene sammen. Det gir bedre beslutninger og bedre kvalitet på behandlingen.

Hun mener dette også merkes tydelig for pasientene.

– Det blir mer forutsigbart, mer koordinert. Pasientene slipper å bli sendt rundt i systemet på samme måte som før.

Etter mange år på Ullevål sykehus i Oslo, med lederansvar og høyt tempo, ønsket hun en endring.

– Jeg hadde vært leder lenge og brukt mye tid på administrasjon og budsjetter. Jeg savnet det kliniske, det å møte pasientene igjen.

Da muligheten dukket opp i Sykehuset Østfold, tok hun den.

– Her får jeg bruke erfaringen min direkte. Jeg snakker med pasientene, og tar meg tid og er til stede i det som faktisk er kjernen i jobben som kirurg.

Hun trekker spesielt frem organiseringen i et brystsenter her på Kalnes.

– Det at vi har radiologene rett over gangen, gjør at vi kan avklare ting med én gang. Hvis det er noe vi lurer på, kan vi bare henvende oss direkte til en radiolog. Pasientene slipper å vente lenge på utredning, ofte kan vi gjøre ferdig utredning og plan samme dag. 

Ellen har opplevd møtet med kolleger og ledelse på Sykehuset Østfold som svært positiv. – Her blir jeg så lenge jeg er til nytte, sier hun.

Nærhet som merkes

Hun opplever også en annen nærhet, både til kolleger og pasienter.

– Det er et mindre miljø, og det gjør at folk kjenner hverandre. Alle kjenner pasientene, og man følger dem tettere. Det gir en annen trygghet.

Hun forteller om en vintermorgen som gjorde inntrykk.

– Jeg tenkte at pasientene sikkert kom til å være forsinket på grunn av snøværet. Men så kom det en som fortalte at hun hadde vært oppe siden halv fire og jobbet i fjøset før hun dro. Da skjønner du at folk lever ganske forskjellige liv. Det gir perspektiv og det er morsomt bli kjent med ulike livshistorier. 

En viktig del av hverdagen er også å lære opp yngre leger.

– Det synes jeg er veldig givende. Her er det mange som er tidlig i utdanningsløpet, og det å kunne dele erfaring og bidra til utviklingen deres, det betyr mye.

Selv har hun ingen hast med å gi seg.

– Jeg trives veldig godt. Jeg føler jeg er til nytte, og så lenge jeg gjør det, har jeg veldig lyst til å fortsette.

For Ellen Schlichting handler det fortsatt om det samme som da hun startet:

Å bruke hendene, kunnskapen – og erfaringen – til å gjøre en forskjell for mennesker.

Og akkurat nå er det her hun vil gjøre det. Hun velger Sykehuset Østfold.