Ønsker åpenhet om døden

Sykehuspresten ønsker større åpenhet. At vi ikke skal være så redde for å snakke om døden.
- Jeg kan komme inn i et rom hvor alle vet at personen skal dø, men ingen våger å snakke om det. Ingen vil gjøre hverandre triste. Men det å snakke om døden er utrolig viktig. Og reaksjonene fra dem som gjør det, er alltid den samme. Det gjør alt litt lettere. Man slapper mer av, og for mange oppleves det merkelig nok som fint. Man får pratet om det som har vært, og det som kommer. Når vi tør å snakke åpent, blir det også lettere å være der for hverandre, sier hun.

La barna bli inkludert

Når man opplever et dødsfall i nær relasjon, blir alle i familien rammet av sorg. Ofte opplever sykehuspresten at familiene vil skåne barna. De voksne frykter at barna skal oppleve ubehag og vonde følelser ved å få ta del i prosessen rundt et dødsfall.

- Men barn tilnærmer seg dette på en veldig naturlig måte, og de speiler oss voksne. Hvis vi utstråler frykt og ubehag, smitter det over på barna. Barn er veldig tilpasningsdyktige og konkrete og de håndterer at voksne gråter og er triste mye bedre enn det vi tror, så lenge de snakkes med. Å se voksne gråte og være lei seg, kan også gjøre barn triste. Da er det viktig å forklare at det å være trist og gråte er helt naturlig, at det er lov, og at det ikke er farlig. Dersom barn blir møtt med åpenhet, blir prosessen mer naturlig og enklere for dem også. Det å tenke at man skåner barnet ved å holde det utenfor prosessen rundt et dødsfall, er å utsette ubehaget eller i verste fall skape mer ubehag.

All informasjon på ett sted

I jobben som sykehusprest møter Maria Lorentzen-Spydevold døden og dem den treffer, nesten daglig. 
- Som pårørende møter alle noe ukjent når dette skjer. Vi mennesker reagerer ulikt; vi har ulike behov og stiller ulike spørsmål. Men felles for oss alle er at i en slik situasjon står vi i en krise. Og det er en situasjon de færreste er forberedt på, sier hun.

For å kunne gi pårørende en hjelpende hånd, har Lorentzen-Spydevold nå skrevet boka «Når noen dør - en praktisk guide gjennom begravelsen, sorgen og tiden etterpå».

- En bok vil ikke gjøre sorgen eller savnet etter den som er borte, noe mindre, men den kan kanskje ta bort noe av usikkerheten for alt det rundt. Slik kan man blir litt tryggere som pårørende og kanskje til og med litt mer forberedt, sier hun.

Ønsket og målet med boka er at all informasjon man trenger som pårørende eller venn av pårørende, skal være samlet på ett sted.

- Det er mye praktisk som må ordnes når noen dør, og det finnes mye godt informasjonsmateriell. Men når du står midt i sorgen, kan det å lete etter svar i brosjyrer eller på internett bli for mye. Da håper jeg det vil hjelpe å finne all informasjon på ett sted, sier hun.

Ulike sorgreaksjoner

Ikke minst føler hun at det er viktig å spre informasjon om det store spennet av normale sorgreaksjoner.
- Vi kan føle oss alene, men det er mange som har vært der før. Når vi tør å dele tanker og erfaringer, vil vi se at vi ikke er så alene som vi tror. Spørsmålene vi har, er ikke rare, og heller ikke reaksjonene. Gråt, sinne, tomhet, skyldfølelse, søvnproblemer og fysiske plager; sorg kan vise seg på endelig mange måter. Og alle reaksjoner er like naturlige, sier hun.