En obduksjon kan gi viktige svar

Å møte mennesker i sorg og legge mors til rette for syning i seremonirommet, er en av oppgavene til obduksjonstekniker Sten Torbjørn Lunde.

I jobben som   obduksjonstekniker/preparant i seksjon for obduksjon og seremoni, er hovedoppgaven å tilrettelegge mors, en død person, for patolog som skal obdusere den døde. De legger også til rette for syning, som vil si å gjøre den døde klar for å legges i kista. 

I Sykehuset Østfold dør det omtrent 800 mennesker i året. Omtrent 90 blir obdusert. Når en person dør på sykehuset, er det legen som bestemmer om den døde skal obduseres eller ikke. Det kan være spørsmål knyttet til behandlingen som gjør at en obduksjon må til for å få nødvendige svar. Rent praktisk betyr obdusering å ta ut alle organer fra halsen og helt ned til skrittet. I tillegg blir hjernen tatt ut. Organene blir grundig undersøkt for å avdekke dødsårsak, forholdet mellom organer og hvilken effekt behandling har hatt. 

- Obduksjonen kan avdekke gamle hjerteinfarkt som behandler ikke har visst at vedkommende har hatt, så det gir mye ny og viktig kunnskap, sier Sten. 

Mange blir undersøkt i Oslo 

Alle under 15 år skal obduseres hos Rettsmedisinsk avdeling ved Oslo universitetssykehus. Obduksjonen skal blant annet avdekke mishandling eller underliggende sykdom. På samme måte skal alle som dør uten tilsyn, obduseres. Alle som dør som et resultat av en ulykke, drukning eller selvmord blir også obdusert ved OUS.

- De mors vi obduserer her, er kun de som dør på sykehuset eller som blir innbrakt fra sykehjem etter begjæring fra behandlende lege. Hvis omfanget av skaden er spesiell eller svært stor, kan obduksjonen gjennomføres i OUS selv om personen har dødd her, sier Sten.

Det er legen eller pårørende som kan begjære medisinsk obduksjon.

- Noen ganger er det nødvendig å ta en obduksjon for å berolige pårørende slik at de vet hva som egentlig har hendt, sier Sten.

Sykehuset er godkjent opplæringsbedrift for LIS som skal bli patologer. De skal gjennom et visst antall obduksjoner i spesialiseringen, og det får de gjort sammen med Sten og kollegene.

Uventede dødsfall varsles politiet

Alle uventede dødsfall som skjer i hjemmet skal varsles til politiet. Det er politijuristen som begjærer rettsmedisinsk obduksjon og rekvirerer transport hos et begravelsesbyrå som kjører mors til Rettsmedisinsk institutt og kommer tilbake til Sykehuset Østfold etter noen dager. 

- I slike saker er det viktig med minst mulig berøring av den døde, fordi alt setter spor og kan påvirke funnene i en obduksjon, forteller Sten. 

Hvis den døde har kjent sykehistorie, og dødsårsaken er klar, som for eksempel kreft eller diabetes, kjøres mors til helsehuset i den kommunen personen er hjemmehørende i. Den døde legges i kiste der. 

Personen skal ligne seg selv – også i døden

En stor del av jobben til Sten er å gjøre mors klar for syning slik at pårørende kan se den døde. På fagspråket kalles det å gjennomføre et nedlegg, som betyr at mors gjøres klar for å legges ned i kista. Sten er opptatt av at personen skal være gjenkjennbar og anstendig.

- Det kjennes så viktig og meningsfullt å gi alle en verdig avslutning på livet. Vi vil gjøre personen gjenkjennbar for det er det siste inntrykket du sitter igjen med og vil huske. Vi legger alle ned i kister, steller dem og tar på skjorter, de skal være seg selv, selv i døden, sier Sten. 

I kjelleren på sykehuset er det et seremonirom med både orgel og lysglobe.

- Her har vi hatt både begravelser og barnedåp. En gang hadde vi også et ordentlig dåpsselskap. Barnet døde kort tid etterpå, men dåpen ble feiret med prest, familie, kaffe og kaker. Selv om det var en veldig vanskelig situasjon, ble det gjennomført på en verdig og god måte, forteller Sten.

Det tredje yrkeslivet

Sykehuset er Stens tredje yrkesliv; han har tidligere jobbet som maskinist på båt, men gikk i land da eieren solgte båten. Etter 30 år som tømrermester og driftsleder i byggebransjen, la arbeidsgiver ned det lokale kontoret og tilbød Sten å følge med til Oslo.

- Da var jeg 55 år og hadde lite lyst til å pendle. Å sitte i kø er omtrent like spennende som å se maling tørke. 
Ved siden av tømrerjobben hadde han hatt helgejobb i begravelsesbyrå i over 20 år og var godt kjent med sykehusets ansatte på patologisk avdeling.

- Jeg ble oppringt og spurt om jeg kunne tenke meg jobb her i avdelingen. Jeg ble rett og slett headhuntet, humrer han. Snart har Sten vært ansatt i avdelingen i 10 år og i en alder av 55 år måtte han sette seg på skolebenken for lære om kroppens anatomi og fysiologi. 

Det er bare 40 personer i Norge som jobber som obduksjonsteknikere. Det er ingen krav til utdanning for å fylle denne jobben, men høgskoleutdanning i anatomi og fysiologi er nyttig. 

- I tillegg må du tåle å se blod og takle sterk lukt, sier Sten. 

Må snakke godt med både voksne og barn

Å jobbe i seksjonen for seremoni og obduksjon er uten tvil et sted der man møter mennesker i de mest sårbare situasjonene. Det å finne de riktige personene til en slik jobb, er ikke alltid så enkelt.

- Du må være i stand til å snakke godt med et fortvilet og ulykkelig menneske. Ved selvmord må du møte pårørende på en god måte, du må presentere deg ordentlig og fortelle hva du skal gjøre, hva jobben din er og hva som skjer videre. Å kommunisere godt gjør susen. 

Sten synes det er verst og mest vondt når den døde er et barn 

- Et godt råd er å spare på følelsene når man er sammen med folk i sårbare situasjoner, og så heller slippe opp på trøkket når man er alene.

Han er opptatt av at den døde skal få en verdig slutt på livet.

- Det er bare kroppen igjen, sjelen er dratt for lengst. Likevel er det et menneske som fortjener respekt. Alle fortjener at vi legger til rette for at slutten her på jorden skal bli en verdig slutt.

Sten er også opptatt av å møte barn med samme respekt som voksne.

- Jeg hilser alltid på barna som er med på syning på samme måte som de voksne. Barna er minst like spente. Det ligger dypt i ryggmargen at alle skal få den samme respekt når de kommer hit, sier Sten. 

- I denne jobben må du finne balansen mellom å ikke overveldes helt av følelser, men samtidig ikke være følelsesløs, sier Sten Torbjørn Lunde.

God arbeidsgiver med for lite plass

- For meg har er sykehuset en veldig god arbeidsplass. Jeg kjenner og møter bare hyggelige mennesker her. Det er viktig for meg å være en jovial og grei kollega tilbake, vi kommer ingen vei med å krangle, gjør vi vel? 

Selv om Sten har opplevd sykehuset som en veldig bra arbeidsgiver, poengterer han samtidig at det drives tungvint fordi arealet er for lite.

- Sykehuset på Kalnes er et flott sykehus, men det er ikke stort nok for tida framover. Fordi vi har det trangt, driver vi også tungvint. Hadde vi hatt bedre plass, hadde vi kunne drive mer effektivt. Et konkret eksempel er behov for formalin, hos oss skal organer legges i formalin i en periode, så vi trenger mye av det. Men fordi vi ikke har lagringsplass nok, bruker vi tid på å flytte på 20 liters kanner fra ulike lager i sykehuset. For å spare kostnader, må vi kjøpe inn store leveranser, men vi har ikke plass til å lagre store kvanta.

Sten er opptatt av at når sykehuset skal bygges på, er det viktig å se på hvordan vi organiserer oss slik at vi slipper å bruke tid på transportere varer rundt i sykehuset og forflytte oss fra A til B.

Vi hjelper alltid hverandre her

I seksjon for seremoni og obduksjoner jobber det 2 obduksjonsteknikere og 1 fagleder. I tillegg er to teknikere i opplæring.

- I vår seksjon er vi veldig gode på å hjelpe hverandre. Vi har aldri behov for debriefing her, fordi vi snakker sammen underveis og hjelper hverandre. Det er jo jobben vår. 

- Vi er opptatt av å levere gode tjenester hver eneste gang. Vi holder en høy standard fordi vi ikke tar noen snarveier, men gjør en grundig jobb. 

Når jobben handler så mye om døden, er det veldig viktig å fokusere på livet, mener Sten. Derfor er det mye humor og glede på jobben.

- Dette er et fristed for kolleger i begravelsesbyråene også, for her kan vi snakke om alt mulig, spesielt om de viktigste ting i livet som fotball og barnebarn.

Skal bære barnebarn og kofferter

Sten Torbjørn Lunde har bestemt seg for å gå av med pensjon til neste år, da er han blitt 66 år.

- Framtida blir lys og fin. Som pensjonist skal jeg bære rundt på små barnebarn, vi får det syvende i juli. Jeg er opptatt av at vi ikke er barnevakt, men er sammen med barnebarn, det er en viktig forskjell der. Så skal jeg bære på kofferter og reise mer med fruen. Min tredje hobby er å skru på motorsykler, så jeg skal nok få tida til å gå. 

Som bestefar innrømmer Sten at han er litt mindre hardhudet enn han er i jobben. Når de små skrubber seg på kneet og gråter litt, er det ikke det minste gøy, smiler han.