Med hjerte for hjertepasienter i 50 år!
Fra seksmansstuer til fjernovervåking av pasienter på skjerm. Gjennom fem tiår har intensivsykepleier Margareth Olseng stått midt i en utvikling som har endret både hjertebehandlingen, sykehusstrukturen og sykepleierrollen i Østfold.
Da Margareth begynte som nyutdannet sykepleier ved Sarpsborg sykehus i august 1976, lå hjertepasienter i flersengsstuer og ble behandlet med morfin, nitroglyserin og langvarig sengeleie. I dag følger hun hjerterytmen til opptil 34 pasienter samtidig på skjerm på Kalnes.
Hun har jobbet mye med hjertepasienter, og beskriver en hverdag der bådebehandlingen og pleien var grunnleggende annerledes enn i dag.
– Jeg begynte å jobbe på Sarpsborg sykehus, medisinsk avdeling D, og avdelingene så helt annerledes ut enn i dagens sykehus. Vi hadde to seksmanns-stuer, ellers var det noen fire- og tomanns stuer, og så tror jeg det var kun tre enerom. Det er ganske stor forskjell fra da til nå hvor det bare er enerom som ofte blir tomannsrom, sier hun.
Infarktpasienter lå på sykehuset i tre uker
Utviklingen innen hjerteinfarkt-behandling er det Margareth trekker fram aller tydeligst. Sengeleie var en helt sentral del av behandlingen.
– Pasientene lå på sykehuset i tre uker. Det gikk tre dager før de fikk lov til å gå ut av senga og sitte på en stol ved siden av senga i et kvarter, så øke til en halvtime. Deretter rusle litt rundt senga, og det var veldig sakte opptrapping.
Sykepleien var tett og praktisk, med mange på jobb. Sykepleierne og hjelpepleierne stelte pasientene som lå i senga, de vasket rygger og de vasket bena. Hun oppsummerer forskjellen slik:
– Nå skal jo pasientene opp med en gang etter et hjerteinfarkt. Og de som er i arbeidslivet, er ofte tilbake i jobb etter to-tre uker. Så det er en kjempeutvikling.
Fra 1977 til 1983 fikk Margareth tre barn. Foreldrepermisjonen på den tida var bare fire måneder, og da måtte hun som ammende mor noen få ganger ta med seg babyen på nattevakt.
– Minstejenta var egentlig veldig rolig og sov alltid på natta. Men da jeg hadde henne med meg på jobben en natt, ble det selvfølgelig skrik. Det var en av pasientene som ikke fikk sove, og jeg spurte om han kunne trille henne. Dermed trillet han henne ute i gangen til hun sovnet så jeg fikk jobbet. Sånn var det i gamle dager på sykehuset, smiler Margareth.
Hjertepasienter til Skottland
Hun begynte på intensivavdelingen ved Sarpsborg sykehus i 1985. Der fikk hun oppleve nye sider ved akuttmedisinen, både på sykehuset og utenfor.
– Når det ble hjertestans, så var det vi som løp. Vi var også med i ambulansen på alle røde turer.
En rød tur med ambulanse er en akutt utrykning der det står om liv eller helse, og den kjennetegnes av at det rykkes ut med blålys og sirener.
Hun husker også en tid da pasienter fra Østfold ble sendt ut av landet for behandling.
– Det var en periode hvor hjertepasientene ble sendt til Skottland for å operere bypass. Men i 1989 åpnet Feiringklinikken og da kunne vi sende pasientene dit. Vi var forresten en hel buss med folk fra intensivavdelingen i Sarpsborg som fikk dra til Feiringklinikken og se på hjerteoperasjoner der, veldig spennende.
Etter hvert begynte man med utblokking av kransårene (PCI) som behandling ved hjerteinfarkt, og i dag er det langt færre som må opereres med bypass.
Hun tok videreutdanning i intensiv sykepleie fra 1993 til 1995.
Hjerteinfarkt - Sykehuset Østfold HF
Kjempet for Sarpsborg sykehus
Margareth fulgte også de store strukturendringene i sykehustilbudet i Østfold på nært hold. Da diskusjonene om sammenslåing og nedbygging kom, engasjerte hun seg sterkt.
– Vi kjempet for å bevare de små sykehusene våre. Vi hadde fantastisk dyktige leger på Sarpsborg, og mange dyktige folk som jobbet der generelt. Det var mange møter med politikerne og sykehusledelsen for å bevare Sarpsborg sykehus.
Til slutt, på høsten 1997, ble likevel akuttfunksjonene borte. Selv ble hun flyttet til sykehuset i Fredrikstad på hjerteovervåkningen B4. Overgangen var stor, men erfaringen ble etter hvert god. I en medarbeidersamtale fikk hun spørsmål om hvordan det gikk. Svaret overrasket også henne selv:
– Det er rart å si det, men jeg trives veldig godt her også!
Bygget opp hjertesviktpoliklinikk fra grunnen
Et vendepunkt kom etter at Margareth hadde vært på kongress i Europa i forbindelse med en studie. Et av foredragene handlet om sykepleiebasert hjertesviktpoliklinikk som arbeidsform. Hun tok initiativ overfor ledelsen om muligheten til å starte en hjertesviktpoliklinikk, men da var det ikke penger til det. Men noen år senere kom muligheten.
– Høsten 1999 ble jeg spurt om jeg kunne tenke meg å starte opp en sykepleiebasert hjertesviktpoliklinikk. Da ble jeg jo i fyr og flamme. Bare noen måneder etterpå startet jeg opp med den første pasienten. Det har vært en fantastisk reise, å få lov til å bygge opp det og være med å utvikle hjertesviktbehandlingen i Østfold.
Hun tok også videreutdanning i hjertesvikt i Göteborg. Arbeidet med hjertesviktpasienter krevde både faglig trygghet og nær oppfølging.
– Det ble nesten familiært med pasientene og deres pårørende, fordi de kom ganske ofte til poliklinikken for oppfølging.
Pasientene trengte både medisinsk justering og trygging. Mange blir engstelige når de hører om hjertesvikt. Da er det viktig å bruke kunnskapen og fortelle dem at du faktisk kan leve godt med det, med riktig behandling.
På midten av 2000-tallet var Margareth med på å starte opp kurs for pasienter med hjertesvikt og deres pårørende. Kurstilbudet eksisterer ennå, og du kan lese mer om det her: Hjertesvikt - Sykehuset Østfold HF
Margareth har undervist om hjertesvikt gjennom flere år, både i sykehuset, men også eksternt. Hun var også fagansvarlig både ved intensivavdelingen på Sarpsborg sykehus og ved hjertepoliklinikken på Kalnes i flere år. Dessuten har hun deltatt ved flere forskningsstudier.
Diagnosen hjertesvikt finner du informasjon om her: Hjertesvikt - Sykehuset Østfold HF
Jobber fortsatt etter pensjonsalder
Da Margareth gikk av med pensjon i 2018, skjedde det med blandede følelser.
– Jeg gjorde det egentlig med tungt hjerte, fordi jeg elsket jo jobben.
Imidlertid sluttet hun ikke å arbeide. Hun fortsatte med ekstravakter, og under pandemien ble hun spurt om å bidra på sengepost og i overvåkning.
I dag jobber hun fortsatt både på hjertepoliklinikken og med skopovervåkning på Kalnes. Der følger hun hjerterytmen til pasienter fra hele sykehuset i sanntid. Hun sitter ved en sentral med flere skjermer.
Arbeidet krever full konsentrasjon. Det går ofte alarmer på grunn av mye støy, men det er viktig å reagere når det er reelle endringer i hjerterytmen som krever tiltak. Da ringer de ansvarlig sykepleier på avdelingen der pasienten ligger.
Advarer mot å miste det kliniske blikket
Med et langt arbeidsliv bak seg er Margareth opptatt av hva som ikke må gå tapt i en stadig mer teknologisk sykehushverdag.
– Det kliniske blikket er helt avgjørende. Alarmer og målinger kan aldri erstatte vurderingen av pasienten i senga. Se på pasienten. Ser han ok ut, er han blek, er han klam? Samsvarer det kliniske blikket med teknologien?
For Margareth handler sykepleie også om nærvær. Hun trekker fram de små, men viktige handlingene:
– Kanskje bare holde handa, ha blikk-kontakt, at pasientene føler jeg er der for dem.
De pårørende må også bli sett og tatt på alvor. Ofte har de det verre enn pasienten. Et sitat hun har båret med seg i mange år, oppsummerer mye av holdningen hennes til faget:
Du kan av og til helbrede, du kan ofte lindre – men du kan alltid trøste.
Et engasjement også utenfor Norge
Ved siden av arbeidet i Sykehuset Østfold har Margareth også engasjert seg sterkt i global helse. Etter et møte med hjertespesialist Einar Gude og en reise til Gambia i 2019, var hun med på å starte organisasjonen NorGam - helsehjelp til Gambia.
– Jeg ble glad i det landet med en gang, fantastiske mennesker!
Organisasjonen samler inn og sender medisinsk utstyr til sykehus i Gambia. Margareth forteller om sykehussenger uten madrasser, pasienter på gulv og stor mangel på utstyr. Samtidig er hun imponert over kompetansen hos helsepersonell med små ressurser.
– Der har de nesten ikke utstyr, men de har et ekstremt godt klinisk blikk. De er veldig dyktige.
For Margareth henger erfaringene sammen. Enten det gjelder Østfold eller Gambia, handler god helsehjelp om både kunnskap, årvåkenhet og menneskelig nærhet og omsorg.
Fem tiår med forandring
Når hun ser tilbake på reisen fra Sarpsborg sykehus i 1976 til dagens arbeid på Kalnes, er det særlig ett ord som går igjen: utvikling.
– Det er en veldig utvikling som jeg har vært med på.
Midt i all endring er allikevel noe det samme som før: behovet for erfarne fagfolk som ser pasienten, tåler alvoret og fortsatt møter folk med ro, kunnskap og varme.
Og Margareth er ikke ferdig ennå.
– Jeg er takknemlig for at jeg får lov til å være i jobb og være engasjert både i Østfold og Gambia.