- Jeg har sett hva helsevesenet betyr når alt står på spill

Når Nazdar Sohailifar møter pasienter som er redde, kjenner hun igjen følelsen.

Når et barn gråter fordi det ikke forstår hva som skal skje, eller når en pårørende forteller om frykten for å miste noen de er glade i, vet hun hvor mye som kan ligge bak ordene.

Hun vet hvordan det er å stå ved siden av en sykehusseng og håpe på et mirakel.

I dag er hun fagansvarlig bioingeniør ved Sykehuset Østfold og har jobbet i sykehuset i over 20 år. Men veien hit startet langt unna laboratorier, prøvesvar og fagutvikling.

Den startet med krig, flukt og en familie som kjempet for å overleve.

Nazdar ble født da foreldrene flyktet fra krigen mellom Iran og Irak.

Familien tilhører den kurdiske minoriteten i Iran, og foreldrene flyktet sammen med tusenvis av andre mennesker til flyktningleiren Al-Tash Camp i Irak.

Der vokste Nazdar opp.

– Jeg ble født på vei til flyktningleiren. Vi bodde i Al-Tash Camp til jeg var 14 år gammel. Det var et sted langt ute i ørkenen. Først bodde folk i telt, men etter hvert begynte de å bygge hus av leire og skape et samfunn. Vi hadde lite, men folk gjorde det beste ut av situasjonen. Det var et hardt liv, men det var også et liv med mye fellesskap. Folk passet på hverandre.

Hun husker sandstormene som kunne gjøre dagen mørk på få minutter. Hun husker hus som kollapset etter kraftig regn. Hun husker krigsfly og eksplosjoner.

Men mest av alt husker hun menneskene.

– Der jeg vokste opp hadde folk nesten ingenting, men de delte det de hadde. Hvis noen mistet en ektefelle eller ble syke, stilte naboene opp. Ingen skulle stå alene. Det er noe jeg fortsatt bærer med meg.

Skolegangen var begrenset. Først året før familien kom til Norge lærte hun alfabetet. Da hun senere begynte på ungdomsskolen i Norge, startet hun nesten fra bunnen av.

Men før den kampen skulle begynne, rammet sykdom familien.

Storebroren hennes var 15 år da familien oppdaget en kul i kjeven.

Det som først virket ufarlig, viste seg å være en aggressiv kreftsykdom.

– Vi skjønte ganske raskt at han var alvorlig syk. Han hadde sterke smerter og ble dårligere og dårligere. Foreldrene mine gjorde alt de kunne, men mulighetene var svært begrensede. Til slutt fikk pappa råd om å kontakte FN. Der møtte han mennesker som forsto hvor alvorlig situasjonen var, og kort tid senere fikk vi beskjed om at vi skulle få komme til Skandinavia slik at broren min kunne få behandling.

På få dager måtte familien forlate alt de eide. I 1997 kom de til Norge som kvoteflyktninger.

Da de landet på Fornebu, ble storebroren sendt direkte til Radiumhospitalet.

– Vi kom til et land vi ikke kjente. Vi kunne ikke språket. Vi hadde ingen familie her. Samtidig var broren min så syk at vi ikke visste om han kom til å overleve. Det var en veldig spesiell tid.

Storebroren gjennomgikk utallige operasjoner og behandlinger.

I dag lever han.

Å fortelle hans historie gjør inntrykk på Nazdar fortsatt.

– Norge reddet livet hans. Det er jeg ikke i tvil om. Familien vår fikk en ny framtid fordi han fikk behandling.

Mens foreldrene tilbrakte store deler av tiden på sykehuset sammen med sønnen, fikk Nazdar et stort ansvar hjemme. Hun var bare tenåring. Samtidig opplevde hun noe som skulle prege resten av livet.

Hun så helsepersonellet rundt broren.

– Jeg husker hvordan sykepleierne, legene og alle de andre ansatte tok vare på ham. Vi trodde mange ganger at han skulle dø. Likevel møtte vi mennesker som aldri ga opp. Jeg så hvordan de jobbet, hvordan de snakket med oss og hvordan de skapte trygghet i en situasjon som var veldig vanskelig. Da tenkte jeg at her skal jeg jobbe en dag. Jeg ville være en av dem som kunne gjøre en forskjell for andre mennesker.

Det ble starten på en drøm. Selv om veien dit skulle bli lang.

Da Nazdar begynte i 9. klasse i Norge, kunne hun svært lite norsk.

Hun skulle lære et nytt språk, forstå et nytt skolesystem og samtidig hjelpe til hjemme med åtte yngre søsken.

Mange ville kanskje tenkt at det var en umulig oppgave.

Nazdar tenkte annerledes.

– Jeg husker at jeg satt med skolebøkene og leste en side uten å forstå hva jeg hadde lest. Jeg måtte begynne helt på nytt. Samtidig hadde jeg ansvar hjemme fordi foreldrene mine var mye på sykehuset med broren min. Det var tøft, men jeg hadde bestemt meg for at jeg skulle klare det.

Hun forteller om naboen Gerd som hjalp henne med lekser og lærte henne hvordan hun skulle finne svar i tekstene. Det ble lange kvelder med skolearbeid.

Og hun forteller om læreren som mente hun burde velge en enklere vei.

– Jeg fikk beskjed om at videre utdanning ville bli for vanskelig for meg. Men jeg hadde allerede bestemt meg for at jeg ville jobbe i helsevesenet. Jeg visste at det kom til å kreve mye, men jeg tenkte at hvis jeg klarte alt det andre livet hadde kastet på meg, måtte jeg også kunne klare dette.

Hun fullførte videregående på normert tid. Og hun tok bioingeniørutdanning.

Og i 2004 begynte hun å jobbe ved Fredrikstad sykehus.

– Når jeg ser tilbake i dag, skjønner jeg at mye handlet om å ikke gi opp. Jeg hadde mange mennesker rundt meg som trodde på meg, og det betydde utrolig mye.

I dag arbeider Nazdar som fagansvarlig bioingeniør.

Arbeidshverdagen handler blant annet om kvalitetssikring av analyser, prosedyrer, forbedringsarbeid og fagutvikling.

Oppgaver som sjelden er synlige for pasientene, men som er avgjørende for at diagnostikk og behandling skal være trygg og korrekt.

– Jeg liker å utvikle ting og finne gode løsninger. Det gir mening å være med på å forbedre systemer og rutiner. Men det viktigste er alltid hvorfor vi gjør det. Bak hver analyse finnes det et menneske som venter på svar. Derfor må kvalitet være mer enn et faglig begrep. Det handler om trygghet for pasientene.

Hun beskriver et fag i stadig utvikling, med nye metoder og nye muligheter. Det er en del av grunnen til at hun fortsatt trives etter mer enn to tiår i sykehuset.

– Jeg lærer fortsatt noe nytt. Det synes jeg er inspirerende.

Nazdar mener bakgrunnen hennes har påvirket hvordan hun møter pasienter. Gjennom livet har hun opplevd både krig, alvorlig sykdom og tap. For noen år siden mistet familien også nevøen hennes, bare 15 år gammel.

Erfaringene har satt spor.

– Jeg tror ikke man kan gå gjennom slike ting uten å bli preget av det. Når jeg møter pasienter eller pårørende som er redde, kjenner jeg igjen følelsen. Jeg vet hvordan det er å stå ved siden av en sykehusseng og være redd for å miste noen. Derfor prøver jeg alltid å møte mennesker med respekt og empati. Når jeg går inn til en pasient, starter jeg på nytt uansett hva som har skjedd tidligere på dagen. Da handler det om den personen og den situasjonen de står i akkurat der og da.

Hun mener det er lett å snakke om empati. Det vanskeligste er å vise den i praksis.

– Pasientene merker hvordan vi møter dem. De merker om vi har tid. De merker om vi ser dem. Derfor prøver jeg alltid å huske at det som er en vanlig arbeidsdag for meg, kan være en livskrise for dem.

Et av områdene som engasjerer Nazdar mest, er hvordan barn opplever sykehuset.

Hun deltar i prosjektet som skal gjøre sykehuset mer barnevennlig og er opptatt av å skape trygghet for de yngste pasientene.

– Barn husker hvordan de blir møtt. Hvis et barn er redd, må vi prøve å forstå hva det er som gjør situasjonen vanskelig. Noen ganger handler det om helt andre ting enn sykdommen.

Hun forteller om en jente på rundt ti år som nylig måtte være på sykehuset i stedet for å gå i bursdag.

– For henne var det helt forferdelig. Hun gråt fordi hun ikke fikk være sammen med vennene sine. Da ble jeg veldig berørt. Vi voksne kan tenke at det bare er en bursdag, men for henne var det en stor sorg. Det minner meg om hvor viktig det er å møte hvert menneske der de er.

Nazdar snakker åpent om det å komme til Norge som flyktning. Om følelsen av å være mellom to kulturer. Om å være både norsk og kurdisk.

– Jeg har bodd mesteparten av livet mitt i Norge, og det er her jeg føler meg hjemme. Samtidig har jeg opplevd perioder hvor jeg ikke helt følte at jeg hørte til noe sted. Da jeg besøkte Kurdistan som voksen, følte jeg meg norsk. Men i Norge har jeg også opplevd å bli sett på som utlending. Da kan man kjenne på en form for rotløshet.

Likevel er hun tydelig på hva som gjør en forskjell.

Mennesker som åpner døren. Kollegaer som inkluderer. Naboer som bryr seg.

– Jeg tror de fleste mennesker ønsker det samme. De ønsker trygghet, fellesskap og muligheten til å bidra. Derfor er inkludering så viktig. Ingen klarer seg alene. Det gjelder både i samfunnet og på en arbeidsplass.

Hun mener mangfold er en styrke – også i helsevesenet.

– Vi lærer av hverandre. Ulike erfaringer gjør oss sterkere. Det ser jeg hver dag her på sykehuset.

Etter mer enn 20 år ved Sykehuset Østfold er det lite som tyder på at Nazdar er ferdig med verken læring eller utvikling.

Videreutdanning frister fortsatt. Nye faglige utfordringer også.

Men én ting er hun sikker på. Hun har funnet sin plass.

– Når jeg ser tilbake på reisen fra flyktningleiren til Sykehuset Østfold, kjenner jeg først og fremst på takknemlighet. Jeg tenker på alle menneskene som hjalp oss da vi kom til Norge. Jeg tenker på helsepersonellet som reddet broren min. Og jeg tenker på alle mulighetene jeg har fått. Nå får jeg selv være en del av et helsevesen som betyr noe for mennesker når de trenger det mest. Det er et privilegium. Derfor trives jeg fortsatt så godt her, og derfor ser jeg for meg at Sykehuset Østfold kommer til å være en viktig del av livet mitt i mange år framover.