- Vi må få det til å henge sammen

Kristin Sørbrøden Breda vokste opp på en gård i Berg utenfor Halden. Som eldst av fire søsken lærte hun tidlig hva ansvar betyr – ikke bare her og nå, men i et lengre perspektiv.

– På en gård har du ansvar både for det som var før deg og for det som kommer etter deg. Du står i en sammenheng, sier hun.

Familien hadde dyr og drift, og dagene var preget av arbeid, fellesskap og naboskap. I bygda hjelper folk hverandre når det trengs.

– Alle kjenner hverandre, og alle må bry seg litt. Det er egentlig ganske meningsfullt.

Hun tror oppveksten har preget hvordan hun tenker om mennesker og arbeid i dag – ikke minst betydningen av relasjoner og ansvar for fellesskapet.

– Det er mye styrke i å være avhengig av hverandre.

I dag er hun seksjonsleder for habiliteringstjenesten for barn og unge ved Sykehuset Østfold. Her møter hun og kollegene barn med medfødte eller tidlig ervervede funksjonsnedsettelser – og familier som ofte står i krevende livssituasjoner, med langvarige helseutfordringer.

Veien inn i faget

Veien til helsevesenet var ikke helt rett fram. Etter videregående flyttet Kristin til Oslo. Halden føltes liten den gangen, og hun ville ut og oppleve noe annet. Hun jobbet i bokhandel, i forlag – og en periode som fengselsbetjent. Samtidig tok hun forberedende studier og lette etter retningen hun egentlig ville.

– Jeg jobbet også med kartlegging av eldre i samarbeid mellom kirken og hjemmesykepleien. Det var kanskje da jeg begynte å forstå at jeg ville jobbe med mennesker.

Valget falt på sosialt arbeid. Hun begynte på sosialhøgskolen, og allerede tidlig i studiet fikk hun erfaringer som skulle prege henne videre.

– Jeg jobbet litt med barn og familier som hadde utfordringer. Jeg merket fort at jeg syntes det var meningsfullt.

Hun giftet seg ung, fikk barn under studiet og bodde noen år i Drammen før familien flyttet tilbake til Halden.

Den første jobben var på sosialkontoret i kommunen.

– Den gangen gjorde vi alt. Økonomisk sosialhjelp, barnevern, flyktningarbeid og boligspørsmål – alt mulig. Det var en utrolig lærerik start.

Det brede perspektivet fra den tiden har hun hatt med seg siden.

– Som sosionom må du alltid se hele bildet. Ikke bare én bit av livet.

Et møte med sykehuset

I 1997 fikk hun et vikariat som sosionom på barneavdelingen ved Sykehuset Østfold. Det skulle bli et viktig vendepunkt.

– Det var travelt, men utrolig spennende.

På barneavdelingen jobbet hun tett med leger, sykepleiere og psykiater. Rollen hennes var ofte å støtte familier i krevende situasjoner.

– Mye av jobben handlet om samtaler med foreldre. Når et barn blir alvorlig sykt eller får en diagnose, så snus jo hele livet deres.

Hun hjalp familier med alt fra støtteordninger og søknader til vanskelige samtaler om usikkerhet for framtiden, tap og sorg og koordinering mot kommunale tjenester.

– Du prøver å hjelpe dem med å forstå situasjonen og finne ut hva de trenger for å komme videre.

Arbeidet var også tverrfaglig.

– Vi satt i møter med leger og sykepleiere og prøvde å få fram et helhetlig perspektiv. Barnet er jo ikke bare en diagnose – det er en del av en familie og et liv.

Et liv i utvikling

Kristin har en mangfoldig yrkeskarriere bak seg. Nå er planen å bli i sykehuset til hun blir pensjonist.Gjennom karrieren har Kristin hatt mange roller og arbeidssteder – fra barnevern og flyktningarbeid til rusbehandling, familievern og psykisk helsevern.

– Jeg har nok alltid kjent at jeg trenger å være et sted hvor jeg kan utvikle meg.

Hun tok videreutdanning i familieterapi og arbeidet flere år med rusbehandling. Der fikk hun innsikt i hvordan traumatiske erfaringer kan påvirke mennesker gjennom hele livet.

– Det ble veldig tydelig hvor mange som hadde opplevd vold eller overgrep tidligere i livet. Mange bar på veldig tunge historier.

Senere ble hun leder for familievernkontoret i Fredrikstad, hvor hun blant annet var med på å bygge opp et nytt tilbud i regionen.

– Det var utrolig spennende å være med på å utvikle en tjeneste fra starten av.

Hun har også arbeidet mange år i BUP-feltet i Østfold og ledet en stor BUPP i Bærum. Men etter flere år med pendling begynte tanken å melde seg:

– Jeg bor jo egentlig i Halden. Jeg ville gjerne finne meg en jobb som passet for meg i Østfold.

Da stillingen som seksjonsleder i habiliteringstjenesten ved Sykehuset Østfold dukket opp, kjente hun at den traff noe i henne.

– Det er et felt hvor somatikk, psykologi og sosial forståelse møtes. Og det passer meg veldig godt.

Barn med komplekse behov

Habiliteringstjenesten for barn og unge følger barn fra 0 til 18 år med blant annet nevrologiske tilstander, utviklingshemming, autismespekterforstyrrelser og muskelsykdommer.

Til enhver tid har seksjonen rundt 900 pasienter i oppfølging.

Arbeidet er tett knyttet til familiene – og til kommunale tjenester.

– Alle våre pasienter har et liv utenfor sykehuset. De går i barnehage, skole og bor hjemme. Derfor må vi samarbeide mye med kommunene.

Teamene i habiliteringstjenesten er tverrfaglige. Her jobber blant annet leger, sykepleiere, psykologer, fysioterapeuter, ergoterapeuter, sosionomer, vernepleiere og spesialpedagoger. Og ikke minst de uunnværlige helsesekretærene.

– De fleste barna trenger et team rundt seg. Ingen av oss kan løse dette alene.

Noen barn følges i korte perioder, for eksempel i forbindelse med utredning. Andre følges gjennom hele oppveksten.

– Hvis du har en tilstand som cerebral parese eller en muskelsykdom, kan vi være inne i livet ditt i mange år.

En del av barna har alvorlige og livsbegrensende diagnoser.

– Da handler mye av jobben også om barnepalliasjon – å hjelpe familiene til å leve best mulig så lenge de kan.

Hun beskriver det som et arbeid preget av både faglig kompleksitet og sterke menneskelige møter.

– Det er mye ventesorg hos foreldrene. De vet at livet kan bli kortere eller vanskeligere enn de håpet. Da prøver vi å støtte dem så godt vi kan, så de kan gjøre det beste ut av den tiden de har med barnet sitt.

Når fag og relasjoner møtes

Som leder har Kristin ansvar for et stort og sammensatt fagmiljø.

Ledelsesfilosofien hennes er tydelig: trygghet og kompetanse hos medarbeiderne er nøkkelen til gode tjenester. Hun beskriver lederrollen som relasjonsorientert.

– Jeg prøver å støtte folk til å forstå oppdraget vårt og bli trygge i det de gjør. Og så må vi dele kompetanse med hverandre.

Hun er opptatt av å skape en kultur hvor ansatte kan diskutere fag og utfordringer åpent.

– Vi blir bedre når vi lytter til hverandre. Når vi lytter helt ut.

Den systemiske tilnærmingen fra familieterapi har også preget lederstilen hennes.

– Jeg tror på dialog. At vi utvikler oss gjennom å snakke sammen, stille spørsmål og prøve å forstå hverandres perspektiver.

Det gjelder både internt i personalgruppen – og i møte med pasienter og familier.

– Det å gi informasjon er ikke det samme som at noen har forstått den. Derfor må vi hele tiden sjekke ut hva folk faktisk har fått med seg.

En tjeneste som må henge sammen

En viktig del av arbeidet i habiliteringstjenesten handler om samhandling.

Barn med sammensatte behov er avhengige av at mange tjenester samarbeider godt.

– Vi prøver å få det til å henge sammen mellom sykehuset, kommunen og familien.

Hun mener dette helhetsperspektivet er noe av det viktigste i tjenesten.

– Våre pasienter lever med tilstanden sin hele livet. Derfor må tjenestene rundt dem også være langsiktige og sammenhengende. Dessverre er etterspørselen større enn det vi har kapasitet til.

Blant annet har økningen i henvisninger for små barn med autisme vært betydelig de siste årene.

– Vi har jobbet mye for å redusere ventetidene, og medarbeiderne har gjort en fantastisk innsats.

Hennes viktigste budskap er kraftfullt:

- Vi i Norge har et ansvar for å ta godt vare på barna med større utfordringer enn de fleste. Det har vi en etisk plikt til, som medmennesker og som samfunn.

Blikket framover

Kristin har nå vært i habiliteringstjenesten i flere år – lengre enn mange av hennes tidligere jobber.

– Jeg har vært her i åtte år nå, og jeg trives veldig godt. Sykehuset Østfold er en bra arbeidsplass.

Seksjonen er i gang med flere utviklingsprosjekter, blant annet etablering av kvalitetsregister og økt satsing på forskning.

– Vi har en dyktig medarbeider som skal ta doktorgrad, og det er vi veldig stolte av.

Hun håper også at tjenesten kan utvikles videre, slik at flere barn og familier får mer oppfølging.

– Vi vet hva som hjelper. Spørsmålet er bare om vi har nok ressurser til å gjøre det.

Selv nærmer hun seg pensjonsalderen, men tanken på å slutte virker ikke særlig fristende akkurat nå.

– Det er så mange spennende prosjekter her at det nesten er vanskelig å tenke seg at jeg ikke skal jobbe.

For Kristin Sørbrøden Breda handler arbeidet fortsatt om det samme som hun lærte hjemme på gården i Berg:

Ansvar for mennesker – og for fellesskapet.

– Vi står alltid i relasjoner til hverandre. Og når vi får det til å fungere, da kan vi gjøre en stor forskjell.