– Vi vil gjøre en forskjell - for pasientene og for kollegene våre

De er fagfolk som brenner for kunnskap om rusmiddel- og legemiddelbruk, for riktigere behandling og for å tørre å stille de vanskelige – men viktige – spørsmålene om rusbruk. Og kanskje aller mest: for å bygge opp noe nytt, sammen med andre.

Et fagvalg som startet tidlig – og et som vokste fram underveis

For Vigdis var veien inn i klinisk farmakologi nesten gitt. Hun vokste opp med en far som var klinisk farmakolog, og interessen for rusmidler, alkohol og hvordan hjernen påvirkes, kom tidlig.

– Jeg har egentlig alltid syntes det har vært utrolig spennende å forstå hva som skjer i hjernen når man blir rusavhengig, sier hun.

Etter medisinstudiet i Bergen, turnus og spesialisering, tok hun doktorgrad på belønningssystemet i hjernen ved heroinavhengighet – parallelt med spesialiseringen. Siden har hun jobbet både med forskning, sakkyndighetsarbeid og i rettsmedisinsk kommisjon, der hun i dag er nestleder.

Ingebjørgs vei var mer tilfeldig – og kanskje nettopp derfor typisk.

– Det er veldig få som vet at de skal bli klinisk farmakolog fra de er barn slik Vigdis gjorde, sier hun og ler. Jeg hadde egentlig sett for meg noe helt annet, men ble etter hvert inspirert og nysgjerrig på farmakologi-faget. Det har jeg ikke angret på.

De to møttes i turnus i Moss. Vigdis visste allerede hvilken spesialitet hun skulle velge – og etter hvert ble Ingebjørg lokket med. I Oslo jobbet de parallelt i mange år ved OUS og Universitetet i Oslo: Vigdis med forskning og forskningsledelse, Ingebjørg var leder for klinisk farmakologi på Ullevål. Samarbeidet dem imellom viste hvor kraftfullt det er når forskning og klinikk faktisk møtes.

Et tilfeldig besøk – og et bevisst valg

Da Vigdis flyttet til Fredrikstad for noen år siden, visste hun ikke helt hva neste steg skulle være. En tidligere kollega som allerede jobbet i Sykehuset Østfold, inviterte henne innom.

– Jeg trodde egentlig ikke at en rutinelab var noe for meg. Jeg må brenne for det jeg gjør. Men etter å ha tatt en runde i avdelingen og møtt folkene her, skjønte jeg raskt at dette var et veldig bra sted å jobbe.

En uke senere var hun i gang.

I starten i en liten stillingsprosent. Så kom prosjektene. Samarbeid med psykiatrien. Nye idéer. Nye behov. Da Ingebjørg også kom etter, ble det for alvor fart.

– Da vi skjønte at vi kunne være to kliniske farmakologer her, åpnet det seg enormt mange muligheter, sier Ingebjørg. Og det er rett og slett gøy å gå på jobb.

Å gjøre klinisk farmakologi mer klinisk

Klinisk farmakologi handler om hvordan legemidler, rusmidler og giftige stoffer virker i kroppen. Men for Vigdis og Ingebjørg handler faget like mye om hvordan kunnskapen brukes i praksis.

– Vi er ikke her for å pushe mest mulig legemidler. Tvert imot. Vi er opptatt av riktigere legemiddelbruk – ofte lavere doser, noen ganger ingen, forklarer Ingebjørg.

De beskriver seg selv som en spesialitet med «bremsene litt på» når det gjelder legemiddelforskrivning. Skeptiske, grundige og opptatt av bivirkninger, svak dokumentasjon og helhetlige vurderinger.

Et stort engasjement ligger i arbeidet med rusmiddelbruk i sykehus. De vet at mange pasienter har et risikofylt forbruk – men at det ofte er vanskelig å snakke om.

– Alkohol er noe alle har et forhold til. Det gjør det ekstra sårt. Derfor er standardiserte rutiner så viktige, sier Vigdis.

De har vært sentrale i å utvikle rutiner for å spørre om alkoholbruk på en trygg, systematisk måte – og for å sikre at pasienter som trenger oppfølging, faktisk blir henvist videre, uten at klinikeren må bruke tid og kompetanse de ikke har.

– Vårt mål er at det skal være enkelt å gjøre det riktige.

Å fange opp i tide – derfor er screening så viktig

For Vigdis og Ingebjørg er screening mer enn et skjema – det er et folkehelsetiltak. De mener at sykehuset har en unik mulighet til å fange opp risikofylt alkohol- og rusbruk nettopp fordi pasientene allerede er der, ofte i en situasjon der de er mer mottakelige for informasjon og hjelp.

– De største gevinstene ligger ikke nødvendigvis hos dem med alvorlig avhengighet, men hos dem som ligger i risikosonen, sier Ingebjørg. - Hvis vi klarer å nå dem tidlig, kan vi forhindre mye sykdom senere.

Derfor jobber de nå med å knytte screening tett sammen med digitale løsninger. Målet er at pasientene i større grad selv kan registrere opplysninger – på en trygg og standardisert måte – og at informasjonen automatisk følger pasientforløpet videre.

– Når det er digitalt, blir det mindre personavhengig og mindre tilfeldig. Det reduserer tabu, sparer tid for helsepersonell og øker kvaliteten på informasjonen, forklarer Vigdis.

Kort vei fra idé til handling

Et av prosjektene de nå jobber med, er et større IKT-initiativ for digital kartlegging av blant annet alkoholbruk og enklere henvisning til videre oppfølging. Målet er både bedre kvalitet og mindre dobbeltarbeid – for pasienter og ansatte.

Rent praktisk betyr slik screening at pasientene slipper å bli stilt de samme spørsmålene flere ganger, og at informasjonen ikke bør overleveres muntlig mellom ulike faggrupper.

- Det handler både om kvalitet og effektivisering, ikke minst gir det mindre risiko for misforståelser. Vi må ha tydelige løp for hva som skjer når et risikofylt alkoholforbruk avdekkes, sier Ingebjørg.

– Det handler ikke om at alle skal ta tak i alt, men at pasienter med risikofylt alkoholbruk får tilbud om riktig oppfølging, sier hun.

I et større perspektiv ser de dette som en investering i folkehelse.

– Hvis vi over tid klarer å flytte noen pasienter fra «gult» til «grønt» nivå, så har vi spart både mennesker og samfunn for store belastninger. Det er sånne gevinster man kanskje ikke ser med én gang – men som betyr enormt mye på sikt, sier Vigdis.

Et sykehus langt fremme i skoa

På laboratoriet i Sykehuset Østfold har de funnet et miljø de beskriver som både faglig sterkt og usedvanlig samarbeidsvillig.

– Bioingeniørene her er utrolig dyktige. Og ledelsen er modig og fremoverlent, sier Vigdis.

Sammen har de gått i gang med å bygge opp et langt bredere analysetilbud, blant annet ved å flytte analyser fra urin til blod og etablere nye metoder lokalt.

– Når vi gjør analysene her i Østfold, bygger vi også kompetanse. Det gjør oss bedre i tolkningen, bedre i dialogen med klinikerne – og det sparer både tid og penger, sier Ingebjørg.

Tempoet har overrasket dem.

– Jeg har aldri opplevd maken, sier Vigdis. Ting skjer fort – og det skjer på en trygg og gjennomtenkt måte.

– Noe av styrken ved å være her, er at det er kort vei mellom folk. En idé kan raskt bli et møte, og et møte kan bli et prosjekt, sier Ingebjørg.

De beskriver et sykehus der folk er «langt fremme i skoene», nysgjerrige, endringsvillige og gode til å samarbeide på tvers.

– Det er veldig få steder hvor man kommer og sier at man er klinisk farmakolog, og så synes folk at det er kult. Her gjør de faktisk det.

Ambisjoner for framtiden

Drømmene stopper ikke ved laboratoriet. Vigdis og Ingebjørg vil bygge opp klinisk farmakologi som fag i Sykehuset Østfold – som rådgivere for hele sykehuset, som undervisere, forskere og samarbeidspartnere.

De ønsker seg mer «hverdagsforskning». Forskning på problemstillinger som angår mange, og som kan gjøre en konkret forskjell i folks liv.

– Hvis vi kan bidra til at noen får hjelp tidligere, eller tar bedre valg, så har det enorm verdi – både for den enkelte og for samfunnet, sier Vigdis.

Og hvorfor blir de i Sykehuset Østfold?

Ingebjørg svarer uten å nøle:

– Fordi vi får tillit. Fordi folk vil noe. Og fordi vi får være med å bygge.

Vigdis nikker.

– Dette er et sted der det faktisk er mulig å gjøre klinisk farmakologi litt mer klinisk. Det er derfor jeg valgte SØ.