- Det skal ikke så mye til før et menneske føler seg trygg

– Det skal ikke så mye til. En liten samtale kan gjøre at pasienten forstår hva som skjer, hvorfor de må vente eller hva de kan forvente videre. Da blir alt mye tryggere.

For Stine handler god sykepleie om mer enn prosedyrer og medisiner. Den handler om å se mennesket bak diagnosen. Om å ta seg tid til å forklare. Om å lytte. Og om å gi både pasienter og nye kolleger en følelse av at de hører til.

Foto: Privat

Den omsorgen preger også den hun er utenfor sykehuset. Hun synger i gospelkoret Joyful, finner ro på fjellturer sammen med familie og venner og prøver å få til en ridetur i fjellet hvert eneste år. Sammen med mannen leter hun gjerne etter nye naturperler rundt om i Norge, og som bestemor til to, snart 3 barnebarn, setter hun pris på de små øyeblikkene.

Trofastheten går igjen, både privat og på jobb.

– Jeg pleier å spøke med at jeg verken bytter mann, kor, treningssenter eller arbeidsplass, sier hun og ler.

Visste tidlig hvilken vei hun skulle

Stine har egentlig aldri sett for seg noe annet enn å bli sykepleier. Før studiene jobbet hun som pleieassistent på sykehjem og i psykiatrien, og da hun endelig kom inn på sykepleierutdanningen ved Lovisenberg, grep hun sjansen – selv om hun samtidig hadde to små barn hjemme.

– Det var krevende å pendle til Oslo med en ettåring og en litt eldre datter hjemme. Men alt går når man virkelig har lyst.

Det var under sykehuspraksisen hun fant plassen sin.

– Da skjønte jeg at det var sykehus jeg ville jobbe på. Jeg likte tempoet, variasjonen og at det skjer mye.

Etter endt utdanning møtte hun opp på ekstravaktkontoret på sykehuset i Fredrikstad og spurte om det var jobb.

– Jeg sa bare: «Hei, er det noe jobb til meg?»

Svaret ble et vikariat på kirurgisk sengepost.

Siden har hun blitt.

Da hun startet, hadde avdelingen hovedsakelig karkirurgiske pasienter. Senere ble vi slått sammen med urologisk avdeling, og etter innflyttingen på Kalnes, fikk vi også øre-nese-hals-pasientene. I dag behandler altså sengeposten pasienter innen flere kirurgiske fagområder, og bredden er noe av det som fortsatt motiverer henne.

– Vi må kunne veldig mye om mange forskjellige fagområder. Jeg synes det er spennende å utvikle kompetanse på flere felt. Vi blir spesialister på mange ting.

Pasientarbeidet ligger hjertet nærmest

Gjennom årene har Stine bygget kompetansen gjennom erfaring, kurs og tett samarbeid med leger og kolleger. I dag er hun fagutviklingsrådgiver i 65 prosent av stillingen, kombinert med klinisk arbeid som sykepleier.

Den kombinasjonen passer henne perfekt.

– Pasientarbeidet ligger hjertet mitt nærmest. Selv om det kan være tungt å jobbe helg, gleder jeg meg egentlig til helgene. Da får jeg være sykepleier hele dagen.

Samtidig trives hun med å utvikle faget.

Hun planlegger undervisning, reviderer prosedyrer, underviser både internt og eksternt og deltar i utviklingsprosjekter som skal gjøre pasientbehandlingen enda bedre.

- Men kanskje noe av det viktigste i jobben som fagutviklingsrådgiver er å veilede kollegaer “bed-side". De gjelder både nyansatte, de som har vært her en stund og de som har vært her lenge. Alle har vi noe vi lurer på og trenger opplæring i, smiler hun.

– Jeg tror det er helt nødvendig å være ute i pasientarbeidet når man jobber med fagutvikling. Ellers vet man ikke hvor det virkelig trykker.

Brenner for de som er nye

Det siste året har ett tema vært ekstra viktig for Stine: hvordan nye medarbeidere blir tatt imot.

Hun vet hvor krevende det kan være å starte på en kirurgisk sengepost med mange fagområder, høyt tempo og over 80 fagprosedyrer å sette seg inn i.

– Førsteinntrykket betyr utrolig mye. Føler du deg sett? Har du noen å spørre? Er det lov å være ny?

Derfor har avdelingen utviklet et nytt fadderprogram, der Stine har vært en viktig drivkraft. Målet er å gjøre opplæringen mer strukturert og mindre tilfeldig.

– Det er mange ting som ikke står i prosedyrene. Vi ønsket at alle skulle få den samme gode starten, uavhengig av hvem de går sammen med.

Hun mener god rekruttering starter lenge før stillingsannonsen.

– Studentene våre blir også tatt godt vare på. De kan jo være fremtidige kolleger.

Det viktigste er å skape trygghet.

– Det må være lov å spørre tusen ganger. Vi spør fortsatt hverandre, selv om vi har jobbet her i mange år.

Den viktigste informasjonen finner du ved pasientsenga

Når Stine underviser nye sykepleiere, er det én ting hun alltid minner dem om.

– Du kan lese prosedyrer og lære datasystemene, men den viktigste informasjonen finner du ved pasientsenga.

Hun oppfordrer dem til å løfte på dynen, se på bandasjene, kjenne på drenene – og ikke minst snakke med pasienten.

– Den gode kommunikasjonen må man ikke undervurdere. Der får man utrolig mye viktig informasjon.

Hun opplever at mange bekymringer kan løses med noen ekstra minutter.

– Ofte handler det bare om å forklare hvorfor noe tar tid, eller hva som skal skje videre. Da ser du at skuldrene senker seg.

Hun mener dette er en viktig del av kvaliteten i helsetjenesten.

– Det ligger mange pasienter som egentlig ikke helt vet hva som er gjort eller hva de kan forvente. Klarer vi å forklare det på en måte de forstår, blir de tryggere. Det er noe av det jeg virkelig brenner for.

Et arbeidsmiljø som gjør at folk blir

Når Stine skal forklare hvorfor hun fortsatt er på samme avdeling etter 25 år, handler det minst like mye om menneskene som om faget.

– Vi har god humor, stor takhøyde og et miljø der det er lov å være ny og usikker.

Hun trekker også fram samarbeidet med lederne på avdelingen og med kirurgene der.

– Vi opplever at vi er i samme båt. Legene hos oss er genuint interessert i at sykepleierne skal lære og utvikle seg. De deler kunnskap, og det gjør oss bedre sammen.

Arbeidsmiljøet handler også om å løfte hverandre. Som fagutviklingsrådgiver samarbeider hun tett med de to andre fagsykepleierne på avdelingen, Mads og Anders, og med fagutviklingsrådgiver på nabo-avdelingen.

– Vi blir sterkere når vi deler erfaringer og bygger kompetanse sammen.

Her hører hun hjemme

Etter 25 år kunne mange vært klare for noe nytt.

Det er ikke Stine.

Hun ønsker fortsatt å utvikle faget. Hun vil fortsette å gjøre nye kolleger trygge, undervise, være tett på pasientene og bidra til at flere opplever kirurgisk sengepost som et sted de ønsker å bli.

Når arbeidsdagen er over, venter familien, koret eller en tur ut i naturen. Der henter hun energi før en ny dag på jobb.

Den energien tar hun med seg tilbake til sengeposten.

– Hvis man har det bra på jobb, så blir man.

Hun smiler.

– Jeg startet her. Og det kan godt hende det er her jeg avslutter også.