Mona kjøper inn mat og drikke til pasienter og medarbeidere

Når Mona Kristin Olsen forteller om veien inn i sykehuset, er det lett å høre at den ikke var nøye planlagt – men ganske riktig likevel.

– Jeg startet på handelsskolen og så for meg en kontorjobb, men fant fort ut at det å sitte stille på et kontor ikke var noe for meg, sier hun.
– Så jeg byttet retning, gikk yrkesfaglig og jobbet som kokk på hotell City. Etter hvert jobbet jeg blant annet som kjøkkenansvarlig på Victoria Hotel. Det var spennende og lærerikt, men veldig turbulente arbeidstider.

Restaurantbransjen innebar sene kvelder og mye helger. Det hendte også at medarbeiderne ble permittert i stille perioder av året. Når hotellet skulle vedlikeholdes en sommer, ble det ny permittering for Mona Kristin.

– Når vi ble permitterte, måtte vi melde oss arbeidsledige i mellomtiden. Helt tilfeldig kom det en telefon fra sykehuset som lurte på om jeg kunne ta et vikariat. Jeg sa ja, fikk turnus med én gang, begynte å jobbe dagen etter, og siden har jeg bare blitt her, smiler hun.

Det gjorde nesten litt vondt i sjela i starten

Overgangen fra restaurant til sykehuskjøkken var større enn hun hadde sett for seg.

– Vi var vant til å dandere tallerkener, pynte og få alt til å se lekkert ut. Alt skulle ligge pent på plass og være en fryd for øyet å gane. På sykehuset i Fredrikstad hadde vi veldig god mat, men maten ble anrettet på brettservering alle hadde sin stasjon ved båndet, og den siste bare øste saus over maten. Det gjorde nesten litt vondt i sjela i starten, forteller hun.

Men etter hvert endret hun oppfatning.

– I restaurantbransjen handler mat om opplevelse og nytelse. På sykehus har maten en helt annen verdi. Den har en behandlende side. Måltidene er viktige for pasientenes helse og restitusjon, og er like viktig som medisiner Da begynner du å stå litt annerledes i faget, og det føltes meningsfullt.

Fagbrev, videreutdanning og mange roller på samme sted

Underveis har Mona bygget på utdanningen sin.

– Jeg har handelsskolen, fagbrev som resturantkokk, fagbrev som institusjonskokk og fagbrev som servitør forteller hun.
I tillegg har hun tatt fagskole i logistikk og service i helsevesenet og flere interne kurs.

– Sykehuset har vært veldig flinke til å legge til rette for at vi kan utvikle oss. Jeg har fått nye oppgaver underveis, vært med på innføring av nye datasystemer og prosjekter. Fra jeg startet i sykehuset, føles det som om jeg har hatt fire–fem forskjellige jobber, men egentlig har jeg vært på samme arbeidsplass hele tiden, smiler hun.

En «butikk i butikken», med hele sykehuset som kunder

I dag er Mona koordinator i matmottaket avdeling logistikk med ansvar for innkjøp av mat og drikke på Kalnes.

– Jeg ser på avdelingene som kunder, sier hun.
– Det er kanskje litt uvant språk i sykehuset, men for meg betyr det at jeg tenker service. Jeg er her for å hjelpe dem å få det de trenger – når de trenger det.

Hun bestiller all mat og drikke inn til sykehuset gjennom ERP-systemet, mens avdelingene bruker Matilda som bestillingssystem. Hun har ansvar for å bestille mat til fire hovedkjøkken, terapikjøkkenene og Hjerte kafé, og sørger for at råvarer til pasientmiddag til møtemat faktisk er på plass.

– På en vanlig dag serverer vi 4000 måltider. Vi har balanseført lager med minimums- og maksimumsnivåer, så systemet hjelper oss å foreslå hva som må bestilles. Men det er bare halve jobben. Resten må jeg ha i hodet: menyer framover, høytider, ekstra arrangementer, spesialkost og alt det som ikke står i noen formel, sier hun.

I tiden frem mot jul er det ekstra mye å passe på.

– Nå skal det stekes rundt 700 kilo ribbe i løpet av halvannen måned. Det sier seg selv at det krever planlegging, både plass på lager, kapasitet på kjøkkenet og timing på leveranser.

Logistikk i fire grader og masse humor

Arbeidsdagen er en kombinasjon av kontorarbeid og fysisk jobb i matmottak og lager.

– Jeg sitter mye her og planlegger, går gjennom bestillinger og sender til leverandør. Men når varene kommer, er jeg like mye ute og rydder, sorterer og plukker sammen med de andre, sier hun.

- Ordrene plukkes til avdelingene av tre dyktige kolleger. Vi pakker varene i AGVene, (les: robotvognene), merker dem med riktig adresse og sender dem ut fra et eget avleveringssted. Robotene tar det videre. Det er effektivt – men ja, det er kaldt på matmottaket.

På kjølelageret jobber de stort sett i fire grader. På frysen er det mye kaldere, hele minus 21.

– De som plukker varer, kan være ute der to tredjedeler av dagen. Vi er litt herda. På vinteren tar vi fram ulltøy og boblejakker, sier hun og ler.

Kaker til 400 – uten kaker

Med så mye ansvar følger også noen skikkelig nervepirrende øyeblikk. Ett av dem husker hun spesielt godt.

– Vi hadde en ny leverandør tidlig i Kalnes-tiden, og skulle ha kaker til en åpning for rundt 400 personer. Kakene var bestilt, alle satt klare – men kakene kom ikke. Da måtte vi rett og slett gå opp til de feststemte deltakerne og si at kakene var forsinket. De kom etter hvert, men det var en sånn situasjon man aldri glemmer, sier hun.

– Sånt lærer du av. I dag dobbeltsjekker vi leveranser, ordrebekreftelser og alt rundt, nettopp for å unngå slike situasjoner.

Når verden stenger ned – og emballasje blir et knapphetsgode

Koronapandemien ble en ekstra krevende periode for innkjøp og logistikk.

– Da var det ikke bare å “bestille noe annet”. Når grenser stenger og produksjon stopper opp i verden, så handler det ikke om å velge en annen leverandør. Mange varer fantes ikke. Emballasje uteble, og plutselig stoppet hele kjeden opp, sier Mona.

Da måtte hun og kollegene finne løsninger innenfor de rammene som finnes.

– Vi er styrt av sortimentet som er valgt gjennom Sykehusinnkjøp. Det er avtalestyrte varer, og det er veldig viktig for økonomien i sykehuset. Samtidig er det vi som må finne praktiske løsninger når noe blir utsolgt eller utgår. Da må vi samarbeide tett med både leverandør, Sykehusinnkjøp og kjøkkenet.

Tverrfaglighet, tillit – og litt kake

Mona er opptatt av å understreke at jobben hennes ikke er en soloprestasjon.

– Selv om jeg sitter alene her og trykker på knappene, er jeg helt avhengig av det tverrfaglige samarbeidet og at alle gjør sin del.  Gjensidig forståelse mellom avdelinger og logistikk er avgjørende. Det er slik vi får hjulene til å gå – og pasientene får det de trenger.

- Min jobb hadde ikke vært lett uten dyktige kolleger, sier hun.

Samtidig opplever hun at gjengen i innkjøp og logistikk, matmottak og service er blitt et sterkt og godt miljø.

– Vi er en liten hyggelig og arbeidsom gjeng her nede. Vi jobber tett sammen, ler mye, og innimellom dukker det opp en is, en kakebit og fredagslunsj for å lage det litt ekstra hyggelig for oss selv. Det er viktig å ha det bra på jobb, sier hun, og takker ledelsen for at de får rom for å gjøre akkurat det.

– Det er lov å ikke ha alt planlagt

Når hun ser tilbake på veien hit, er hun både realistisk og raus – særlig på vegne av de yngste.

– Jeg synes det er tøft for ungdommen i dag som forventes å ha en klar plan tidlig. Hos meg har det aldri vært sånn. Jeg har bare begynt å gå, og så har ting utviklet seg underveis i forhold til de valg man har gjort, sier hun.

– Mye har vært tilfeldigheter, men likevel kjennes det ut som at jeg har valgt riktig flere ganger. Jeg er litt stolt av det. Det kan man trøste ungdommene med: Du trenger ikke ha alt klart. Begynn et sted, så går det seg ofte til.

– Jeg blir her!

På spørsmålet om framtiden svarer hun uten å nøle.

– Jeg blir her. Jeg har ingen planer om å slutte, sier hun.
– Nå blir det jo kjempespennende med å bygge nytt stråle- og somatikkbygg der det skal bli et nytt stort kjøkken og mer lagerplass. Å jobbe i sykehus er aldri helt standard. Det skjer noe nytt hele tiden. Og det passer meg veldig godt.