Jeg liker å få folk til å smile, også når det er tungt

Sandra Desiré blir 27 år i år og har jobbet i sykehuset i ni år, først som lærling i helsefag, siden som helsefagarbeider og de siste tre årene som nevrologisk sykepleier.

- Jeg liker å ta ansvar og jeg er opptatt av å fullføre oppgavene mine, så det hender jeg jobber litt mer enn jeg skal. Men jeg er glad i å jobbe, så i tillegg til stillingen her på sykehuset, jobber jeg som bartender i helger og ferieperioder. Jeg har mye energi og er litt rastløs, og liker at det skjer noe.

Det var litt tilfeldig at Sandra Desiré ble lærling på nevrologisk avdeling i 2016-17, men trivdes godt der.

- Jeg er veldig fornøyd med det læringsløpet jeg fikk med tre måneder på kirurgisk og tre måneder på psykisk helsevern i tillegg til nevrologi. Det gjør at du får prøve ulike fagområder og kan vite bedre hva du passer til og trives med. For meg ble det helt klart nevrologi, sier Sandra Desiré.

Sandra syntes det var fint og givende å jobbe som helsefagarbeider.

- Da jeg var helsefagarbeider, så jeg hele pasienten, og jeg visste om han hadde sår eller føflekker eller andre ting. Enkelt sagt hadde jeg mer direkte kontakt med pasienten enn det jeg har som sykepleier, og det kan jeg savne. Helsefagarbeidere er bindeleddet mellom sykepleier og pasient.

Spennende med hjernen

Alt med hjernen har alltid vært spennende for Sandra Desiré. Etter en stund som helsefagarbeider, ville hun lære mer og få mer ansvar. Da søkte hun sykepleien.

- Jeg liker å ha litt kontroll, hvis jeg selv har ansvaret, vet jeg at det blir gjort. Jeg er ikke redd for å si ifra om hva jeg mener. For meg er det viktig å snakke pasientens sak, og da må du si meningene dine. Selvfølgelig må det jeg sier, være faglig basert.

Sandra Desiré ville ha mer dybdekunnskap enn hun hadde som helsefagarbeider, og gjennom sykepleiestudiet fikk hun fordype seg i mye forskjellig.

- Jeg elsker blant annet anatomi og fysiologi. Jeg tror nok at sykepleiestudiet var litt enklere for meg fordi jeg hadde bakgrunn som helsefagarbeider. Teoridelen var utfordrende, men praksis var enklere, forteller Sandra Desiré.

Mistet det kliniske blikket

Sandra Desiré har en såkalt kombistilling der hun jobber 50 prosent på sengepost og 50 prosent på poliklinikk i nevrologisk avdeling.

- Det skjer så mye på en sengepost, det er hektisk og det trives jeg med. Sykepleiere har fått andre typer oppgaver enn tidligere, blant annet har vi mange administrasjonsoppgaver og bruker tid på å dele ut medisiner som legen foreskriver. Når vi er mange på jobb, kan vi jobbe i tospann der en tar stell og en tar medisinrunde.

Sandra synes likevel hun ser at med den nye arbeidsfordelingen, så er noe gått tapt.

- Vi som sykepleiere har kanskje mistet litt av vårt kliniske blikk. Vi går inn til pasienten med medisiner og så kjapt videre til neste. Vi har ikke helhetsbildet av pasienten på samme måte som helsefagarbeideren har. Sykepleierne har mer faglig dybdekunnskap og medisinkunnskap, men har litt mindre kunnskap om den enkelte pasient. En helt oppegående pasient har kanskje ikke sett meg hele dagen hvis han ikke trenger medisiner, forklarer Sandra Desiré.

Forklare det legene sier

Det som tar mye tid for en sykepleier på sengepost er previsitter der de sammen med ansvarlig lege, går gjennom status og videre behandling av den enkelte pasient, og medisinrunder der de deler ut medisiner. Skal det legges inn sonde, tar det mye tid.

Sykepleierne er ikke lenger med på legevisitten slik det var tidligere da lege og sykepleier sammen gikk inn til alle pasientene på avdelingen.

- Da vi gikk visitt sammen, tok den så mye tid at vi sykepleiere kom på etterskudd med andre oppgaver vi skulle gjøre. Ulempen med å ikke være med på legevisitten, er at vi ikke får med oss det legene sier. Noen ganger bruker de et litt vanskelig språk som pasientene ber oss om å forklare. Da er det dumt å ikke ha hørt hva legen egentlig sa. Hvis en pasient har et veldig komplisert sykdomsbilde, går vi fortsatt sammen med legen, forteller Sandra Desiré.

En ja-person

Sandra Desiré er glad i å jobbe og liker et høyt tempo. Hun er en ja-person, men er blitt noe flinkere til å sette grenser enn tidligere. Livet er mer enn bare jobb, erkjenner hun.

- Jeg valgte helsefag og sykepleie fordi jeg er glad i å hjelpe mennesker. Det ligger i ryggmargen at da er det litt vanskelig å si nei. Men jeg øver meg, for vi må jo fordele oppgaver og ansvar godt i et team, og ingen er tjent med andre alltid fikser for dem.

Sandra Desiré er litt rastløs i tillegg til å være en svært praktisk anlagt person.

- Jeg tror det var derfor studieløpet jeg tok, passet så bra for meg - med yrkeslinje, lærling, noen år med arbeidserfaring før jeg tok påbygg og høgskolestudiet for å bli sykepleier. Da visste jeg mer om hva jeg gikk til, og jeg var også mer voksen og reflektert da jeg studerte. Selv om året med påbygg var heavy, smiler hun.

Hadde ikke Sandra Desiré blitt sykepleier, hadde hun blitt lærer. Hun liker å lære bort.

- Jeg elsker å ha studenter, ikke for å belære dem og vise at jeg kan noe, men for å passe på at de får den kunnskapen de trenger, og klarer å mestre det. Det er en veldig givende del av jobben.

Et lykketreff å havne her

Da Sandra Desiré fikk tilbud om lærlingekontrakt i sykehuset, fikk hun det også i Sarpsborg kommune.

- Jeg valgte å takke ja til sykehuset, fordi jeg ville jobbe med en bred pasientgruppe, og fordi jeg ønsket å jobbe med akuttsituasjoner. Jeg ville kanskje ikke følt at jeg fikk gjort så stor forskjell for pasientene på et sykehjem. Her kjenner jeg at jeg får gjort mye som har betydning for pasientene. Dessuten liker jeg høyt arbeidstempo og innholdsrike arbeidsdager, det får jeg absolutt på nevrologen, sier Sandra Desiré.

At hun valgte nevrologen, har vist seg å være et lykketreff. Hun hadde ganske høye forventninger, men de har blitt overgått.

Vil få pasientene til å smile

- Å jobbe i sykehuset var bedre enn jeg hadde trodd, faktisk. Jeg har lært utrolig mye, og lærer noe nytt hver dag. Det kommer ny forskning, nye metoder, og det er alltid noe å lære av en kollega. Vi har en stor variasjon av pasienter, noen er hos oss lenge, men det er også stadig nye å bli kjent med. Vi påvirker manges liv. Jeg vil gjøre hverdagens deres bedre, det er det som driver meg.

Sandra Desiré bruker mye humor i kontakt med pasientene.

- Jo, det har hendt at jeg har trådd over eller at pasienten ikke har vært med på spøken. Men jeg slutter ikke, jeg lærer bare mer om hvordan jeg kan møte dem etter hvert, for jeg vil gjerne ha dem til å smile. Jeg tror at det å smile og kanskje le litt selv om man har det tøft og vondt, er så bra. Og det er sjelden det ikke går, ler hun.

Trives i kombinasjonsstilling

Kollegene har mye å si for trivselen, og Sandra Desiré trives i arbeidsmiljøet på nevrologisk avdeling, både sengepost og poliklinikk.

- Jeg har tenkt på at jeg har lyst til å lære meg en ny pasientgruppe og søke jobb i en annen avdeling, men det er kollegene som har fått meg til å bli, fordi jeg trives så godt sammen med dem. Vi har veldig godt arbeidsmiljø, og ingen spørsmål er dumme.

Kombinasjonsstillingen er perfekt for Sandra Desiré. Selv om dagene er veldig ulike og krevende på sitt vis, mener hun det nøkkelen for å stå i stillingen lenge. For Sandra er dagene på sengepost mer hektiske, mens dagene på poliklinikk mer krevende faglig.

- Jeg kunne ikke bare jobba på poliklinikk, ei heller bare på sengepost. På poliklinikk har jeg hatt en bratt læringskurve, og der jobber vi veldig selvstendig. På sengepost jobber vi mer i team og det er alltid noen å spørre, vi har det mer sosialt sammen på sengepost. Jeg tror den kombinasjonen vil være bra for mange.

For Sandra Desiré er det viktig at samarbeidet i avdelingen er godt, spesielt i akutte situasjoner.

- De fleste er gode på å ta riktige vurderinger i akuttsituasjoner, og det har mye å si for trygghet og mestring. Du må ha noen i ryggen. Vi er flinke til å hjelpe hverandre, og vi jobber godt på tvers med andre faggrupper som fysioterapeuter, logopeder og ergoterapeuter.

Vil alltid lære mer

Sandra Desiré er en type som ikke står stille, verken fysisk eller mentalt.

- Jeg ønsker å videreutvikle meg, for jeg higer etter å lære nye ting. Hvis jeg mister lyst til å lære, må jeg bytte jobb, for det som driver meg er å lære noe nytt.

På nevrologisk poliklinikk spesialiserer sykepleierne seg innenfor fagområder; Sandra Desiré jobber blant annet med epilepsi og med pasienter med alvorlig hodepine.

- Jeg snakker med pasientene om medisiner, men også om livsstil og livet ellers. Jeg har begynt å sette botox på hodepinepasienter, og jeg setter infusjoner på migrenepasienter i tillegg til å assistere leger ved spinalpunksjoner, forteller Sandra Desiré.

Som sykepleier på poliklinikken varierer dagene mellom dager da det gis medisiner og dager da det er samtaler med pasienter.

- Nevrologiske sykdommer er ofte svært alvorlige og kan snu livet til pasientene på hodet, derfor er gode samtaler så viktig. Samtaler med pasienter kan man bli veldig sliten av etterpå, men det kan man også bli av å gi medisiner/infusjoner, så kombinasjonen er det beste, jeg trives godt med den og ville ikke tatt bort noe.

Ny tjeneste: Hjemmebehandling av polynevropati

Avdelingen holder på å starte opp med hjemmebehandling av pasienter med polynevropati, der infusjoner gis gjennom sprøyter i magen.

- Dette har vi begynt med nå i år. Vi sykepleiere underviser pasientene, vi bruker alle de pedagogiske evnene vi har og forklarer og lærer dem hvordan de skal bruke dette hjemme. Det er viktig at de blir trygge for at det skal fungere godt.

På nevrologen er det også etablert et overvåkingsrom eller intermediærstue der sykepleier skal kunne passe på tre pasienter samtidig.

- Her skal vi ha de dårligste pasientene og da vil vi få det kliniske blikket på hele pasienten.

Ble trombolysesykepleier etter tre måneder

Nevrologiske pasienter har ofte svært kompliserte problemstillinger som krever en særlig spisskompetanse.

- Vi har blant annet akuttcalling for trombolysepasienter. Når de kommer inn med akutt blodpropp, må vi som er trombolysesykepleiere, løpe ned på CT-labben for å gi blodfortynnende medisiner. På dette fagområdet skjer det en stor utvikling, og det er jeg glad for å få være med på.

Nevrologisk avdeling er også en av få avdelinger som har trach-pasienter, det er pasienter som har fått laget en falsk luftvei for at de skal puste.

- Lunge, kirurgi og nevrologen har kompetanse på disse pasientene. Derfor kan vi få pasienter fra andre avdelinger og da har vi fastvakt på disse. Jeg er en av sykepleierne i avdelingen som har fått opplæring på trach, det er spennende.  

Sandra Desiré har bare jobbet tre år som sykepleier og har fått mye ansvar med relativt kort fartstid.

- Årsaken var nok at ledelsen kjente meg fra før da jeg var helsefagarbeider, og da viste de hva de fikk når jeg kom tilbake som sykepleier. Jeg fikk tilbud om å jobbe både med trombolyse og trach etter tre måneder og det er fordi de kjenner meg, jeg har jo gått i gangene her lenge.

Skulle ønske vi ikke måtte ha pasienter på gangen

Selv om Sandra Desiré trives godt i jobben som nevrologisk sykepleier, er det mange utfordringer. Det handler mye om at sykehuset er for trangt.

- Vi har for liten kapasitet for å dekke det behovet som finnes. Det er for mange pasienter som skal ivaretas av for få medarbeidere, og i tillegg er romlogistikken en evig utfordring. Det er for trangt og for smått. Jeg liker ikke at vi må legge pasienter på korridor. Nevrologisk avdeling måtte også stenge et tun fordi vi ikke hadde nok ansatte.

Sandra Desiré har også erfart at enkelte medarbeidere som opplever hverdagen som krevende, noen ganger trekker seg litt tilbake og dermed ubevisst overlater mer ansvar og oppgaver til kolleger.

– Det kan fort utvikle seg til en utfordrende situasjon dersom man i lengden unngår ansvar eller ikke bidrar litt ekstra når det trengs. Da blir belastningen ujevnt fordelt, og det er ofte kolleger med sterk ansvarsfølelse og høy arbeidskapasitet som merker dette mest. Det er viktig at vi alle forsøker å bidra etter evne og viser engasjement for fellesskapet – både for egen trivsel og for arbeidsmiljøet som helhet.

Vi er her for en grunn

- Jeg er opptatt av at vi skal sette pasientene i sentrum for alt vi gjør. Noen ganger kan jeg bli oppfattet som litt streng fordi jeg forventer like mye av andre som jeg forventer av meg selv. Som helsepersonell har vi mange plikter og forventninger til oss som vi ikke må glemme i en hektisk hverdag. Jeg er ikke redd for å påpeke dette i arbeidsmiljøet og ovenfor ledelsen. Jeg håper at jeg på denne måten bidrar med positivitet i arbeidsmiljøet og støtter kollegene når de trenger det.

- Jeg liker å få ting unna og er løsningsorientert. Jeg er som sagt litt rastløs, men tror det er en positiv rastløshet. Jeg kan også ha mine dager der jeg synes alt er pyton, men jeg har et viktig prinsipp om at jeg ikke skal la det gå utover jobben.

Hvor hun er om ti år?

- Kjenner jeg meg selv rett er jeg fortsatt her. Jeg kan nok ha en liten lederspire i magen, men det er mest fordi jeg er så nysgjerrig av meg. Og så vil jeg gjerne påvirke. Det å hele tiden lære noe nytt – både om meg selv og om faget, er det viktigste for meg. Jeg vil bidra, ikke bare være her, avslutter Sandra Desiré Heinzen Haugen.