Hjelper pasientene med hele livet, ikke bare sykdommen

Sosionomene gir veiledning og rådgivning som gjerne handler om tema som bolig, stønader, relasjoner og ikke minst, om hvordan finne fram i jungelen av offentlige ordninger.  

- Når vi får pasienter som ikke har noe sted å bo, hjelper vi dem i deres kontakt med NAV og finner ut om de skal ha kommunal, midlertidig eller leie privat bolig. Vi gjør enkelt sagt en sosialfaglig kartlegging der vi ser på alt fra bolig, økonomi, sosialt nettverk, familie, ja, det meste. Vi finner ut hvem som er pasientens ressurspersoner og hvem kan hjelpe pasienten etter utskrivning, forteller sosionom Markus Engebretsen, som jobber på psykosebehandling 4.  

Ser tydelige resultater

Sosionomer har et veiledningsansvar for pasienter og pårørende om trygderettigheter og sosiale stønader og offentlige og private hjelpeinstanser. De koordinerer PLO-meldinger (pleie- og omsorgsmeldinger) og setter opp samarbeidsavtaler med kommunen og er gjerne også «barn som pårørende-ansvarlig» i egen avdeling.  

Markus har jobbet i sykehuset siden 2018 og på psykosebehandling 4 siden oktober i fjor. Han har erfaring fra barnevernstjenesten og boveiledningstjenesten i ulike kommuner før det.  

- Jeg synes jeg ser mer direkte resultater av den hjelpen jeg gir her enn i tidligere jobber. Du møter en pasient som du følger fra innleggelse til utskriving og hos oss er de i gjennomsnitt inne en måned, så vi rekker å bli kjent.   

Markus forteller om en opplevelse med en pasient som lenge hadde vært «kasteball» i systemet, og som opplevde at han ikke fikk noe koordinert hjelp.  

- Etter at vi sosionomer ble involvert, fikk han hjelp. Vi er et bindeledd for at folk skal kunne nyttiggjøre seg tilbudet som finnes. Så vi har mye kontakt med NAV og snakker med systemet på pasientens vegne, sier Markus.  

Men oppgavene dreier seg ikke bare om å fylle ut skjema og ringe NAV. Det er mer variert enn som så. - Jeg har skrudd sammen senger, handlet og vært flyttebyrå mange ganger, sier han og smiler.  

Sykehuset Østfold er et godt sted å jobbe  

Sosionomkollega Catharina Forsetlund jobber i kreftavdelingen. Etter ti år i psykiatrien hadde hun behov for å prøve noe nytt.  

Hun har valgt å jobbe i sykehuset hele sin yrkeskarriere.  

- For meg er sykehuset et godt sted å jobbe, og vi er gode rettigheter som arbeidstakere. Det er dessuten ikke så mange sosionomstillinger i kommunene lenger. De fleste jobber i barnevernet eller NAV. I starten av yrkeskarrieren kunne jeg sikkert hatt litt erfaring fra NAV, men jeg trives godt her på sykehuset, sier Catharina.  

Hun har erfart at det er flere forskjeller i sosionom-oppgavene i somatikk og psykiatri.  

- Jeg synes å merke at pasientene i somatikken trenger mer rådgivning og mindre praktisk hjelp. I psykiatrien var jeg mer et talerør og forlenget arm inn i det offentlige systemet, nå viser jeg vei, forklarer hun.   

I somatikken er pasientene i hovedsak kortere innlagt på sykehuset, men kan gå til poliklinisk behandling i lengre tid. En annen forskjell er ofte hvor mye hjelp og koordinering trenger.  

- Vi skal være forsiktig med å generalisere, men pasientene fra psykiatrien trenger ofte hjelp fra flere instanser og det gjør at det er mer som må koordineres. Somatikk-pasienter trenger kanskje bare bistand fra en instans, og gjerne et større nettverk rundt seg.

Catharina har erfaring med at kreftpasienter ofte har et godt nettverk, et sted å bo og lettere får plass på helsehus eller tjenester som hjemmesykepleie.   

- Pasientene har også andre utfordringer i tillegg til kreftsykdommen. Ved alvorlig sykdom blir hele livet forandret. Ofte trenger også pårørende råd og veiledning. Ivaretakelse av pårørende er lovpålagt og sosionomer bruker mye tid på å følge opp pårørende.

Sosionomene i somatikken får henvisning om pasienter som trenger bistand fra kolleger i egen avdeling. De får også ofte spørsmål fra koordinatorer i kommunen om pasienter som går til jevnlig behandling i SØ.  

- Vi jobber mest med folk som – fordi de er i krise - ikke klarer å finne ut av ting selv.  

Vil hjelpe, ikke avslå  

I klinikk for kvinne-barn jobber Elin Kristine Bratt som sosionom. Hun har jobbet ett år i sykehuset, og har tidligere erfaring fra boveiledningstjenesten og NAV.  

- Tida i NAV ga meg verdifull innsikt i NAV-systemet, men jeg har alltid hatt lyst til å jobbe i sykehuset. Her er vi ikke den som avslår søknader og sier nei, vi hjelper de som trenger det, med å få innvilget tjenester de trenger. Jeg er en hjelper og det kjennes godt. Ofte er det ikke så mye som skal til heller, sier Elin.  

Det som er viktig for Elin, er å se helheten rundt pasienten. Hun mener at veiledningen på sykehuset strekker seg litt lengre enn den kanskje gjør andre steder, fordi helheten er så viktig. Det gir dem også nok å gjøre.  

- Vi er for få sosionomer i forhold til antall pasienter som hadde trengt hjelp.  Ofte er det å være synlig i avdelingen en måte og fange opp behovet for vår kompetanse på. Siden noen av oss er tilknyttet flere avdelinger er det ikke mulig å være like synlig på alle avdelinger til enhver tid. Det kan nok føre til at det sosialfaglige fokuset faller bort eller blir oversett i enkelte situasjoner.

I kvinne-barn jobber Elin mye med barn, men også med voksne.  

- Helst vil jeg si at jeg jobber med familier. Noen foreldre blir handlingslammet når de får en tøff beskjed om barnet sitt. Derfor følger jeg opp familier over tid, særlig når de får langvarig behandling. Det er dessuten andre ytelser og rettigheter når det er barn involvert.   

Barnekoordinatorer i kommunen tar også gjerne kontakt med Elin når de lurer på noe.  Ofte er jeg ett bindeledd mellom sykehuset, familien og kommunen. Det kan gjøre att samarbeidet fungerer bedre.

Opplever å bli verdsatt  

- Om sosionomene er verdsatt i sykehuset? Jeg opplever at mine kolleger er glade når jeg kommer tilbake fra ferie eller sykdom, jeg tar det som et signal om at den jobben jeg gjør, er nyttig, sier Markus og smiler.  

Catharina fortsetter: - Vi er jo alene med våre oppgaver, og jeg opplever at kollegene ser behovet for de tjenestene vi gir. Men det er nok mange som ikke helt vet hva vi gjør. Derfor holder vi gjerne internundervisning for kolleger i tillegg til opplæring for pasienter og pårørende.  

- Vi har en kompetanse som sykehuset og pasientene trenger. Men det er et samspill, for sykepleiere og leger er våre øyne og ører i møte med pasientene. Vi er avhengig av at de fanger opp den setningen om at pasienten har økonomiske problemer, mangler bosted, trenger hjelp i det offentlige systemet eller mangler oppholdstillatelse. Vi trenger at de lytter og forstår når de skal koble oss på, sier Elin. 

Liten yrkesgruppe på sykehuset  

På Kalnes er det tre sosionomer i somatikken og dobbelt så mange i psykiatrien. I tillegg er det flere sosionomer som arbeider andre steder i spesialisthelsetjenesten og i de distriktspsykiatriske sentrene (DPS).   

- Jeg har ikke det eksakte tallet på hvor mange sosionomer vi er totalt på sykehuset, men vi er en liten gruppe. Vi kunne absolutt vært flere, men det positive er at vi ikke trenger å lete etter arbeidsoppgaver, det er mer enn nok å gjøre, sier Elin med et smil  

Sosionomene er organisert i hver sin avdeling og har faglig tilhørighet der. Det mener trioen fungerer godt. Faglig er det likevel en del forskjeller fra avdeling til avdeling, så det er vanskelig for dem å «steppe inn» for hverandre. I psykiatrien er det mye enklere.  

- Vi har mer like jobber, vi som jobber som sosionomer i psykiatrien, så vi kan be hverandre om hjelp, forklarer Markus.  

Faglig fellesskap  

Elin og Catharina er med i et nettverk for sosionomer i Helse Sør-Øst, det gir verdifull input.  

De planlegger nå en egen fagdag for sosionomer til våren.  

- Alt er ikke klart enda, men fagdagen er i støpeskjea, vi håper vi får det til. Vi trenger et felles sosionomfaglig miljø, vi trenger kontakter for å holde oss faglig oppdatert og kunne drøfte med, sier Catharina.   

Jobber med hele livet  

Til forskjell fra mye annet i sykehuset som konsentrerer seg om den eller den diagnosen, er oppgaven til en sosionom å se helheten rundt pasienten.  

- Vi jobber med livet til pasientene. Alt i grunn. Alt bortsett fra det rent medisinske, sier Elin. Hun legger til at hvis det er vanskelig på hjemmebane, kan det by på problemer i forhold til den medisinske eller psykiatriske behandlingen også. Det å bære på store bekymringer, går utover alt annet.  

- Det er i grunn så enkelt som at hvis en pasient responderer godt på behandlingen og skrives ut, men kommer i store problemer der, som at husleie ikke er betalt. Hvis pasienten ikke har noe sted å bo, kan ofte andre problemer følge på, som for eksempel rus. Hvis de praktiske tingene er på plass, kan det hende vi slipper en ny innleggelse, avslutter Markus.