Vi anbefaler at du alltid bruker siste versjon av nettleseren din.

– Jobb og trening gjør livet meningsfullt!

Marzena Jolanta Johansson har snart jobbet 30 år ved Sykehuset Østfold. Hun er fagansvarlig bioingeniør innen cytologi på patologisk avdeling, og når arbeidsdagen er over, bytter hun gjerne mikroskopet med treningssalen. Med en fortid på det polske landslaget i rytmisk gymnastikk har bevegelse og trening fulgt henne gjennom hele livet.

Ingrid Winsnes Trømborg
Publisert 18.11.2026
Marzena Jolanta Johansson
- Snart 30 år på Sykehuset Østfold, sier vel sitt. Her trives jeg, ler Marzena.

– Jeg kan ikke tenke meg et liv uten trening. Det gir meg så mye glede, både fysisk og mentalt. Og så er jeg veldig heldig som fortsatt elsker jobben min etter alle disse årene, smiler hun.

Marzena er opprinnelig fra Szczecin i Polen, der hun vokste opp med foreldre og en lillesøster. Allerede som liten viste hun et spesielt talent for bevegelse.

– Mamma oppdaget at jeg plutselig satt i spagat foran TV-en da jeg var tre–fire år gammel. Da sendte hun meg rett på timer i klassisk ballett!

Etter et par år med ballett gikk veien videre til rytmisk gymnastikk. Talentet ble raskt lagt merke til, og Marzena ble tatt ut til en regional treningsgruppe og etter hvert til det polske landslaget.

En barndom med beinhard trening

Som 13–14-åring flyttet hun hjemmefra for å gå på en idrettsskole i Poznań. Målet var å kvalifisere seg til OL i Los Angeles i 1984.

– Vi trente fra morgen til kveld, samtidig som vi skulle følge vanlig skoleundervisning. Det var utrolig tøft. Vi fikk lite mat, og det var strenge krav til vekten. Jeg skjønner nesten ikke hvordan jeg hadde krefter til alt sammen.

Etter et halvt år på internatskolen orket hun ikke mer. Heldigvis fikk hun mulighet til å flytte hjem igjen og fortsette treningen derfra. Men som 15-åring satte en alvorlig ryggskade en stopper for idrettskarrieren.

– Legen sa at jeg måtte velge mellom å fortsette med rytmisk gymnastikk og å risikere alvorlige problemer med ryggen og trolig ende opp i rullestol. Det var veldig vanskelig. Hele livet mitt hadde jo handlet om idrett.

Men Marzena var ikke ferdig med å bevege seg. Da ryggen ble bedre, begynte hun med dans. Hun ble med i en dansegruppe som både opptrådte og konkurrerte rundt omkring i Polen.

Og dansen skulle etter hvert få stor betydning også i Norge.

Kjærligheten førte henne til Norge

I 1990 kom Marzena til Norge sammen med sin daværende kjæreste, som jobbet som DJ. De bosatte seg i Rakkestad, og det tok ikke lang tid før ryktet om den polske danseren spredte seg.

– Plutselig sto det folk på døra og lurte på om jeg kunne starte en dansegruppe. Så da gjorde jeg det!

Samtidig begynte hun å lære norsk. Hun hadde lyst til å studere, men veien inn i det norske utdanningssystemet var ikke helt enkel. En engasjert norsklærer skulle vise seg å få stor betydning.

– Han motiverte meg veldig. Han sa at jeg måtte bruke tiden til å ta fag og skaffe meg muligheter. Så jeg tok ungdomsskoleeksamen, og begynte etter hvert på forkurs til ingeniørhøgskolen.

I 1994 startet hun på bioingeniørutdanningen. At det akkurat ble bioingeniør, var faktisk litt tilfeldig.

– Jeg søkte flere linjer på ingeniørskolen og kom inn på alle. Så valgte jeg bioingeniør. Jeg visste ikke helt hva jeg gikk til, men det viste seg å være helt riktig. Jeg har aldri angret!

Ble hentet til patologisk avdeling

I 1997 begynte Marzena ved Sykehuset Østfold, først i ett års student-engasjement ved laboratoriet for klinisk kjemi. Deretter fikk hun tilbud om jobb på patologisk avdeling innen cytologi.

– Det var faktisk en av mine tidligere lærere fra høgskolen som hentet meg hit. Hun hadde undervist oss i cytologi, som jeg syntes var utrolig spennende. Og her har jeg vært siden!

I dag er Marzena fagansvarlig for cytologi. Det innebærer blant annet å undersøke celleprøver i mikroskop for å oppdage forandringer som kan være tegn på sykdom. En stor del av arbeidet handler om livmorhalsprøver.

– Vi ser etter celleforandringer som kan være forstadier til kreft. Det er viktig å oppdage disse forandringene tidlig, slik at kvinnene kan få nødvendig oppfølging og behandling.

Arbeidet krever både konsentrasjon, erfaring og et godt øye for detaljer. I mikroskopet kan små forskjeller mellom cellene ha stor betydning.

– Man må vite hva man skal se etter. Det er mange kriterier vi vurderer, blant annet størrelsen på cellekjernen i forhold til resten av cellen. Etter mange år får man mye erfaring, men man må hele tiden holde seg faglig oppdatert.

For Marzena har det blitt mange timer foran et mikroskop. - Faget er fortsatt spennende og utviklende.

Har vært med på en enorm utvikling

Gjennom snart tre tiår har Marzena opplevd store endringer i hvordan celleprøver undersøkes.

Da hun begynte, ble prøvene strøket ut direkte på objektglass og farget før de ble undersøkt i mikroskop. Senere kom nye metoder som gjorde det lettere å få fram cellene og oppdage forandringer. Dette kalles væskebasert cytologi.

– Jeg har vært med på nesten hele utviklingen. Først de tradisjonelle metodene, så væskebasert cytologi og etter hvert automatisert screening. Innføring av HPV test som primær screening. Nå håper jeg at jeg også får oppleve at vi går over til digital cytologi før jeg slutter!

Sykehuset Østfold er det eneste sykehuset i Norge som har tatt i bruk et avansert system som skanner celleprøver og hjelper bioingeniørene med å finne områder som bør undersøkes ekstra nøye.

– Maskinen velger ut felt der det er størst sannsynlighet for å finne unormale celler. Da får vi et ekstra hjelpemiddel i vurderingen. Vi har testet og validert systemet grundig, blant annet på 8000 prøver. Vi bruker den nå til intern QC kvalitetskontroll.

Marzena har også holdt faglige foredrag om metoden på nasjonale samlinger.

Hun har dessuten vært involvert i arbeidet med å innføre HPV-basert screening og sentraliseringen av livmorhalsprøver i Helse Sør-Øst.

– Det var en stor prosess med mye arbeid. Vi måtte dokumentere kvaliteten på metodene og gjennomføre omfattende testing. Men det var utrolig lærerikt og givende å få være med på.

Hun er stolt av at Sykehuset Østfold fikk en viktig rolle i dette arbeidet, og av kompetansen som er bygget opp i fagmiljøet.

– Det blir aldri kjedelig

Selv om mye av arbeidsdagen tilbringes foran mikroskopet, er det langt fra ensformig, mener Marzena.

I tillegg til å undersøke celleprøver har hun ansvar for faglig kvalitet og opplæring av kolleger. Nye medarbeidere må gjennom grundig opplæring før de kan vurdere prøver selvstendig.

– Jeg følger dem opp, går gjennom prøvene de har undersøkt, gir tilbakemeldinger og lager interne eksamener. Det er viktig at vi er trygge på vurderingene vi gjør.

Ved NTNU må alle screenere ta nasjonal eksamen som sluttfører videreutdanning i klinisk cytologi på 30 studiepoeng. Hvert 3-4 år må vi ta oppdateringskurs ved NTNU i Trondheim.

Arbeidet krever kontinuerlig oppdatering, og det er nettopp kombinasjonen av rutine, ansvar og faglig utvikling hun setter pris på.

– Det blir aldri kjedelig. Jeg liker både å sitte ved mikroskopet og å jobbe med fagutvikling. Det er to forskjellige sider av jobben, og begge er spennende.

Hun trekker også fram kollegene som en viktig grunn til at hun har blitt værende så lenge.

– Jeg har jobbet med mange forskjellige mennesker gjennom årene. Noen har sluttet, nye har kommet til, og vi har fått mange flinke, yngre kolleger. Jeg trives veldig godt i gruppa mi.

Fra landslaget til treningssalen

Her er det full fart! På Sats har Marzena sitt andre hjem.

Parallelt med bioingeniørkarrieren fortsatte Marzena å engasjere seg i rytmisk gymnastikk.

I hele 21 år var hun trener og dommer i Norge, og hun kvalifiserte seg også som internasjonal dommer. Det førte til mange reiser og opplevelser i idrettsmiljøet.

Men etter hvert ble det vanskelig å kombinere alle forpliktelsene med jobb og familieliv.

– Da jeg sluttet med rytmisk gymnastikk, åpnet det seg en ny mulighet. Jeg hadde lenge hatt lyst til å bli instruktør på treningssenter.

Hun tok kontakt med treningssenteret på Dikeveien i Fredrikstad, som den gangen het Elixia, og fikk muligheten til å prøve seg.

– Jeg tenkte at jeg kanskje var for gammel til å begynne som instruktør. Men daglig leder sa at de også trengte voksne instruktører, ikke bare unge. Så da satte jeg i gang!

Siden har hun tatt en rekke kurs og sertifiseringer og undervist i alt fra kondisjons- og dansetimer til styrke og pilates.

– Jeg var så ivrig i begynnelsen at jeg tok nesten alle kursene jeg kunne. Jeg liker å lære nye ting, og jeg synes det er viktig å ha god kompetanse når man skal instruere andre.

I dag er hun fortsatt en aktiv instruktør på SATS i Fredrikstad, og enkelte uker blir det trening nesten hver dag.

– Jeg elsker kondisjonstimer med musikk og koreografi. Og så har jeg lært meg å like styrketrening. Det satt litt langt inne, men nå er jeg faktisk sterkere enn jeg noen gang har vært!

- Trening er min beste medisin

For Marzena handler ikke trening bare om fysisk form. Hun mener det har vært helt avgjørende for at hun fortsatt kan stå i jobben.

Mange timer foran mikroskopet innebærer en statisk arbeidsstilling, og ryggskaden fra ungdomsårene har gitt henne utfordringer med både rygg og nakke.

– Jeg er helt sikker på at treningen har hjulpet meg til å kunne fortsette i jobb. Når man sitter så mye stille, er det viktig å bruke kroppen på fritiden.

Men den mentale effekten er minst like viktig.

– Jeg kan være sliten etter en lang dag, men når jeg har gjennomført en skikkelig god treningstime, føler jeg meg fantastisk. Jeg blir fysisk sliten, men samtidig fylt med glede. Det gir meg utrolig mye.

Hun er opptatt av at man ikke trenger å trene like aktivt som henne for å ha glede av fysisk aktivitet.

– Det viktigste er å begynne et sted. Man kan gå turer, prøve litt styrketrening eller finne en gruppetime man liker. Det handler om å finne noe som passer for deg.

Og selv om hun har prøvd det meste innen trening, finnes det én aktivitet hun foreløpig ikke har falt for.

– Yoga! Jeg klarer ikke helt å koble meg på den mentale delen. Det blir for rolig for meg, ler hun.

– Men kanskje om ti år? Jeg skal aldri si aldri!

Liker utfordringer – også etter fylte 50

Marzena er ikke typen som setter seg ned og tenker at hun er blitt for gammel til å prøve noe nytt.

Etter fylte 50 lærte hun seg blant annet å stå på slalåmski, godt hjulpet av en vennegjeng hun ble kjent med gjennom treningen.

– Jeg elsker fart! Jeg synes det er kjempegøy. De andre synes kanskje jeg kjører litt for fort, så jeg prøver å begrense meg litt, ler hun.

Vennegjengen har holdt sammen i flere år. Det som startet med samkjøring til trening, utviklet seg til et nært vennskap.

Under koronapandemien fortsatte de å møtes og trene sammen utendørs når det var mulig.

– Vi fant løsninger for å kunne være aktive og holde kontakten. Nå møtes vi også sosialt, går ut og spiser og finner på ting sammen. Det betyr mye.

Hun er også glad i å reise, aller helst til varmere strøk, og setter stor pris på tiden sammen med datteren Nadine, som har arvet morens interesse for trening og selv er instruktør.

– Jeg har vært her i snart 30 år. Det sier vel sitt!

- Jeg har aldri ønsket å bytte jobb, jeg har vært heldig, sier Marzena

Når Marzena blir spurt om hvorfor hun har blitt værende ved Sykehuset Østfold gjennom nesten hele yrkeslivet, kommer svaret raskt.

– Jeg trives! Jeg har vært her siden 1997, og det sier vel sitt. Jeg er lojal mot arbeidsplassen min, og jeg har aldri hatt behov for å bytte jobb.

Hun opplever at hun har fått muligheter til å utvikle seg faglig, samtidig som hun har kunnet kombinere jobben med et aktivt liv utenfor sykehuset.

Nå begynner hun så smått å tenke på pensjonisttilværelsen, men hun har ikke bestemt seg for når den skal begynne.

– Jeg vil gjerne reise mer og ha tid til andre ting. Men når jeg blir 62, får jeg kjenne etter hvordan formen er, hva jeg har lyst til og hva som passer økonomisk. Jeg har ikke bestemt meg ennå.

Én ting er hun imidlertid sikker på: Hun kommer ikke til å slutte å være aktiv.

– Trening har vært en del av livet mitt helt siden jeg var liten. Det kommer det til å fortsette å være. Og så håper jeg at jeg får oppleve enda mer faglig utvikling her på sykehuset før jeg slutter.

For Marzena handler det om å fortsette å være nysgjerrig, gripe mulighetene som dukker opp og gjøre det man trives med.

– Jeg har vært veldig heldig. Jeg elsker fortsatt jobben min, og treningen gir meg masse energi og glede. Det er en veldig fin kombinasjon!