-Jeg vil få puslespillet til å gå opp

Det sier kanskje noe om Kristin. Hun liker tryggheten i det kjente, men når en mulighet dukker opp, er hun ikke redd for å prøve. Slik har også yrkeslivet hennes på Sykehuset Østfold blitt. Hun begynte som renholder, tok fagbrev, har arbeidet med alt fra obduksjoner til tekstiler og logistikk. I dag jobber hun som koordinator med oversikt over bemanningen i en stor del av innkjøp og logistikk.

– Man kan finne en ny retning uten å vite helt hvor man skal ende. Jeg er kjempefornøyd med det jeg gjør nå. Hele veien har jeg fått mulighet til å lære noe nytt, bytte litt på ting og prøve forskjellige oppgaver. Jeg har aldri fått nei, og heller aldri takket nei til å prøve nye ting.

- Det er ikke et sted jeg ikke har vært

Kristins første møte med sykehuset kom gjennom en tante som jobbet som assistent på intensiv. Kristin spurte om det var mulig å få en sommerjobb og fikk jobb som renholder.

Det som begynte som en sommerjobb i 1992, ble starten på et langt og nært forhold til sykehuset. Hun jobbet blant annet med renhold på røntgen og på mottakelsen, på operasjon og på mikrobiologen, ble teamleder for hovedrent og spesialteam og var i perioder både verneombud og tillitsvalgt i avdelingen, og ungdomstillitsvalgt i Kommuneforbundet. I 1997 tok hun fagbrev som renholdsoperatør.

Hun husker en tid da renhold så ganske annerledes ut enn i dag.

– Vi gikk fra sinkbøtter og skurefiller til tørrmopp og mikrofiber. Det var en revolusjon.

Som en del av hovedrenholdet skulle hele sykehuset vaskes grundig gjennom i løpet av året. Både golv, vegger, tak og vinduer. Under renoveringen av A-blokka jobbet teamet også netter med byggerenhold for å få lokalene ferdige.

– Jeg har vært stort sett overalt på sykehuset i Fredrikstad. Ja, jeg tror ikke det er et sted jeg ikke har vært.

Fra Onsøy til Kosovo

Men rundt årtusenskiftet tok livet en uventet vending. Etter et samlivsbrudd fikk Kristin muligheten til å være med på å etablere en norsk PX-butikk (taxfree) for internasjonale soldater i Kosovo, like etter krigen.

Hun takket ja.

– Jeg tenkte: Hvorfor ikke?

Dermed gikk ferden fra Onsøy til Balkan. I starten bodde hun i Makedonia og pendlet rundt to timer hver vei til Pristina. Senere flyttet hun inn i selve butikken, som var bygget av containere inne i den internasjonale militærleiren til FN i Pristina.

Møtet med et krigsherjet land gjorde inntrykk.

– Det var mye militært personell. Jeg møtte både ødelagte bygninger og ødelagte mennesker. Jeg hadde aldri vært i et krigsrammet land før, så det var et kultursjokk.

Arbeidsdagene var lange, gjerne fra sju om morgenen til sju om kvelden. Og forholdene var ikke akkurat luksuriøse. I en periode manglet hun både vann og avløp der hun bodde. Flere kvelder var grensen blitt stengt da hun og kollegene skulle hjem etter arbeidsdagen. Da var det bare å snu.

– Vi dro tilbake til butikken og la oss på gulvet med noen klær over oss. Neste morgen var det bare å begynne å jobbe igjen.

Det var også i Kosovo hun traff mannen sin, en tysk yrkessoldat. Etter oppholdet flyttet Kristin til Kiel i Tyskland. Hun lærte tysk, jobbet blant annet med renhold, vaktmesteroppgaver og salg. Hun ble også mor til en gutt.

Men etter hvert begynte familie og Norge å trekke i henne igjen.

Hjertelig velkommen tilbake

Mannen var mye ute i internasjonal tjeneste, blant annet i Afghanistan, og Kristin var mye alene med sønnen. I 2010 bestemte hun seg for å flytte hjem.

Hun tok kontakt med sin tidligere arbeidsplass.

– Jeg var hjertelig velkommen tilbake.

Hun begynte som tilkallingsvikar i renholdsavdelingen i februar. Allerede i april hadde hun fast stilling.

Men å komme tilbake til sykehuset betydde ikke å komme tilbake til akkurat det samme. Kristin har alltid vært nysgjerrig på nye oppgaver. I 2012 søkte hun permisjon fra renhold for å jobbe som assistent ved patologi og obduksjon.

Der assisterte hun ved obduksjoner, arbeidet med prøver og preparater og var med på syninger. Avdelingen hadde også oppgaver knyttet til å legge avdøde i kiste før begravelsesbyrået kom.

For noen kan det høres ut som en krevende arbeidshverdag. Kristin opplevde den annerledes.

– Det var kjempespennende, men også veldig verdig og rolig.

Hun kunne gjerne ha fortsatt, men stillingen var et vikariat knyttet til sykefravær. Da perioden var over, gikk hun tilbake til renholdsavdelingen og fikk etter hvert koordinatoroppgaver.

Da Sykehuset Østfold flyttet til Kalnes, fulgte Kristin med tekstilområdet over i innkjøp og logistikk.

Der har hun blitt.

Seks vaktbøker og et stort puslespill

I dag er Kristin koordinator for innkjøp og logistikk, og akkurat nå er hun også konstituert seksjonsleder for ressurspoolen. Til vanlig er det likevel koordinatorrollen hun trives aller best med.

For der får hun gjøre noe hun virkelig liker: å få puslespillet til å gå opp.

På skjermen har hun seks vaktbøker åpne samtidig. Sykefravær skal dekkes, ferier og fri skal på plass, tilkallingsvikarer skal fordeles og medarbeidere kan flyttes mellom områder. Til sammen handler det om bemanning knyttet til rundt 113 årsverk og et stort antall tilkallingsvikarer.

– Jeg driver med turnus og daglig drift. Det handler egentlig om å få alle oppgaver dekket og få folk på jobb.

Ressurspoolen består av medarbeidere som kan gå inn flere steder i innkjøp og logistikk. De kan blant annet dekke oppgaver innen forsyning, interntransport, varemottak og matmottak, service og portørtjeneste, både på Kalnes og i Moss. Det krever mennesker som er fleksible og som liker å lære.

Og det krever en koordinator som liker kabalen.

– Det jeg liker aller best, er å få det til å gå opp på slutten av dagen. At alle vaktene er dekket, og at det ikke blir merarbeid på dem som allerede er på jobb.

Hun smiler når hun snakker om det kompliserte puslespillet. For det finnes arbeidstidsbestemmelser og hviletid, ønsker om fri, sykdom som oppstår og planer som plutselig endres.

– Livet skjer. Når du har så mange mennesker å forholde deg til, skjer det noe hver dag.

Det er akkurat det som gjør jobben morsom.

Vil at folk skal bli sett

Bak Kristins glede over turnus og logistikk ligger også noe annet: et sterkt ønske om å gjøre arbeidsdagen god for andre.

– Jeg prøver å legge til rette for medarbeiderne, så de får det de ønsker og kan få fri når de trenger det. Og så prøver jeg å være her. De skal vite at de bare kan komme innom.

Det er også noe av det hun har savnet mens hun midlertidig har vært seksjonsleder. Lederrollen innebærer flere møter og dermed mindre tid på kontoret der medarbeiderne vet at de finner henne.

Kristin liker å være tilgjengelig.

– Det jeg prøver å oppnå, er at kollegaene mine trives på jobb. At jeg klarer å tilrettelegge så de føler at de blir hørt og sett.

Personalansvaret er derimot ikke det som lokker mest. Hun trives best med oversikten, koordineringen og den daglige kontakten med folk.

Og selv om telefoner og meldinger kan komme til alle døgnets tider, har hun lært seg å sette noen grenser. Spørsmål om fri som kommer klokken ti en lørdagskveld, kan som regel vente til mandag.

– Da lar jeg bare være å svare. Det går helt fint, sier hun og ler.

Alt som må fungere rundt pasienten

Kristins karriere forteller også en historie om alle jobbene på et sykehus som pasientene kanskje ikke tenker over.

For et sykehus består av langt mer enn leger og sykepleiere.

Noen må sørge for at varene kommer inn. At riktig utstyr ligger i skapene. At rene tekstiler finnes der de skal. At sterilt gods kommer fram. At medisiner transporteres for apoteket. At blodbanker og helsehus får det de trenger. At pasienter og utstyr blir transportert gjennom huset.

– Vi bestiller alt fra dopapir til respiratorslanger. Alt som brukes, skal inn gjennom varemottaket og videre inn i huset.

Selv har Kristin blant annet ansvar for oppfølging av tekstiler til flere av sykehusets eksterne lokasjoner og for at beredskapslageret er fylt opp. Etter noen timer foran skjermen liker hun at jobben også gir mulighet til å reise seg og løse praktiske oppgaver.

Hun har dessuten fortsatt en forkjærlighet for renholdsfaget.

– Jeg er veldig glad i å vaske, sier hun.

Men hun erkjenner at faget har utviklet seg mye siden hun selv jobbet med det hver dag.

Nysgjerrigheten på å lære har hun likevel beholdt. Fra 2017 til 2019 tok hun en toårig fagskoleutdanning i logistikk og service i helsetjenesten, et tilbud hun fikk gjennom arbeidsplassen.

– Det synes jeg er veldig positivt med sykehuset. Det finnes muligheter for etterutdanning og kurs, og det blir lagt til rette for det.

Hundrevis av muligheter

Når Kristin ser tilbake, er det slående hvor mange ulike oppgaver hun har fått prøve uten å forlate Sykehuset Østfold.

Renholder. Teamleder. Verneombud. Assistent ved patologi og obduksjon. Koordinator. Arbeid med tekstiler, bemanning og logistikk. Og nå, for en periode, seksjonsleder.

Hun har også vært med på å tømme og klargjøre gamle sykehuslokasjoner og sørge for at dokumenter og annet sensitivt materiale ikke kom på avveie.

Hun mener nettopp bredden er en av styrkene ved å velge sykehuset som arbeidsplass.

– Det er hundrevis av forskjellige jobber på et sykehus. Mange kolleger kjenner ikke engang til alle yrkene som finnes her.

Være nysgjerrig og tørre å prøve

For Kristin er egen karriere et eksempel på at den første jobben ikke trenger å bestemme hvor man ender.

– Det er muligheter overalt, bare man er litt aktiv selv. Bare være litt nysgjerrig og tørre å prøve litt.

Kanskje er det nettopp nysgjerrigheten som er den røde tråden i historien hennes.

Kristin ler litt når hun blir beskrevet som en Pippi-type: «Dette har jeg aldri gjort før, så det får jeg sikkert til.»

Selv synes hun kanskje det høres voldsomt ut. Hun har jo, som hun sier, «vært på sykehuset nesten hele livet».

Men underveis har hun rukket å flytte til et krigsherjet Kosovo, bo i en containerbutikk, starte et liv i Tyskland, komme hjem igjen, arbeide med obduksjoner, lære logistikk og få ansvaret for et bemanningspuslespill med svært mange brikker.

Nå bor hun igjen i Onsøy/Engelsviken, ikke langt fra stedet hun startet.

Og denne gangen har hun ingen planer om å dra langt.

– Jeg har hatt veldig mange hyggelige mennesker rundt meg og veldig hyggelige og støttende sjefer. Uten de hadde jeg heller ikke hatt muligheten til å prøve så mye forskjellig. Hele yrkeslivet mitt her har vært positivt.

Så her blir du?

– Her blir jeg.