– Det er ekstra moro når tallene faktisk kan hjelpe noen

– Jeg er veldig glad i tall og programmering, men det blir mye mer spennende når kunnskapen kan brukes til noe konkret. Vi er en støtteavdeling, og oppgaven vår er å hjelpe andre. Teknologien skal ikke stå i veien, den skal støtte opp under arbeidet som gjøres på sykehuset, sier Mirjam.

Hun har jobbet ved Sykehuset Østfold siden 2018, først i forskningsavdelingen og senere i analyseavdelingen. Her har hun funnet en arbeidsplass hvor hun får kombinere interessen for statistikk, teknologi og medisin.

Historien om hvordan Mirjam havnet på Sykehuset Østfold, begynner i den tyske byen Ulm, en drøy time fra München. Byen er blant annet kjent som fødestedet til Albert Einstein.

Her vokste Mirjam opp, og her studerte hun Data Science in Medicine ved universitetet. Studiet kombinerte statistikk, programmering og medisin, og ga kompetanse til å analysere og bruke store mengder helsedata.

– Vi kunne etter hvert velge å fordype oss i IT, statistikk eller medisin. Jeg valgte statistikk. Det har alltid vært den delen jeg har likt aller best, forteller hun.

Under studiene møtte hun en norsk mann fra Sarpsborg. Da han fikk jobb som barnelege ved Sykehuset Østfold på Kalnes, bestemte de seg for å prøve livet i Norge.

– Vi tenkte at vi kunne bo her noen år og se hvordan det gikk. Vi kunne jo alltids flytte tilbake til Tyskland. Men så ble vi værende, smiler hun.

På det tidspunktet manglet Mirjam bare bacheloroppgaven for å fullføre utdanningen. Hun tok derfor kontakt med forskningsavdelingen ved Sykehuset Østfold og fikk mulighet til å skrive oppgaven sin der.

– Forskningssjef Waleed Ghanima tok meg imot som student, selv om han ikke kjente meg fra før. Det er jeg veldig takknemlig for.

Bacheloroppgaven handlet om statistiske modeller knyttet til blodsykdommer. Da oppgaven var ferdig, fikk hun tilbud om en midlertidig jobb i forskningsavdelingen.

Etter hvert dukket det opp en fast stilling i analyseavdelingen.

– Waleed tipset meg om stillingen og mente at den kunne passe godt med den tekniske bakgrunnen min. Og det gjorde den jo!

Når Mirjam forteller at hun jobber i analyseavdelingen, er det ikke alle som umiddelbart skjønner hva hun driver med.

– Jeg har opplevd at folk tror det handler om blodprøver, smiler hun.

Men i stedet for å analysere prøver fra pasienter, analyserer hun store mengder informasjon fra sykehusets ulike datasystemer.

Det kan handle om alt fra økonomi og legemiddelbruk til aktivitet på avdelingene og hvor det finnes ledige senger.

– Vi har tilgang til et datavarehus, RDAP som er en regional data- og analyseplattform, med veldig mye informasjon fra sykehuset. Men dataene ligger ikke nødvendigvis pent og ryddig. Først må vi finne dem, så må vi kontrollere at de stemmer, og deretter kan vi bruke dem til å lage rapporter og oversikter som andre har nytte av.

En vanlig arbeidsdag starter gjerne med møter med medarbeidere eller ledere som trenger hjelp til å få oversikt over noe.

– De forteller hva de har behov for, og så prøver vi å finne ut hvordan vi kan løse det. Noen ganger er det ganske enkelt, andre ganger er det store og kompliserte prosjekter.

Resultatet kan bli en del av et digitalt dashbord, en visuell oversikt som gjør det mulig å følge utviklingen på et område.

Noen rapporter oppdateres automatisk månedlig, andre daglig. Oversikten over ledige senger ved sykehuset oppdateres for eksempel hvert femte minutt.

Mirjam er også glad i å automatisere jobber som før ble gjort manuelt, men det krever godt samarbeid.

– Vi trenger brukerne og fagfolkene for å forstå hva som faktisk skal automatiseres, og hvordan arbeidet foregår i praksis. Vi er en liten prikk i oppdraget.

– Det er veldig varierende hva vi jobber med. Ingen oppdrag er helt like, og det er noe av det jeg liker aller best.

Da Mirjam begynte i analyseavdelingen, var hovedoppgaven hennes å følge opp kostbare legemidler og såkalte H-resepter. Dette er medisiner som pasienter bruker utenfor sykehuset, men som helseforetaket betaler for.

Det er snakk om betydelige summer.

– Vi får fakturaer på rundt 40 millioner kroner i måneden bare på H-resepter, forteller hun.

For å få bedre oversikt over legemiddelbruken utviklet Mirjam, i samarbeid med fagfolk i klinikkene, en digital løsning som viser hvilke legemidler som brukes, hvor mange pasienter som får dem, og hvordan kostnadene fordeler seg helt ned til pasientnivå.

Løsningen gjør det enklere for ledere og fagmiljøer å følge utviklingen og se hvor det kan være behov for nærmere undersøkelser.

Og arbeidet har fått betydning langt utover Sykehuset Østfold.

– Vi fikk gode innspill fra fagfolkene som skulle bruke løsningen. Etter hvert viste det seg at også andre helseforetak hadde behov for den samme oversikten. Nå brukes den i hele Helse Sør-Øst.

Det synes Mirjam er ekstra morsomt.

– Det er veldig tilfredsstillende når vi klarer å lage noe som fungerer godt, og som folk faktisk har bruk for.

Mirjam deltar også i sykehusets høykostgruppe, som følger opp bruken av kostbare medisiner og nye anbefalinger fra Sykehusinnkjøp. Når nye legemiddelavtaler kommer, må gruppen undersøke hvordan sykehuset ligger an, og om det finnes anbefalte alternativer som kan gi lavere kostnader. Men den billigste medisinen er ikke nødvendigvis den riktige for alle pasienter.

– Det kan være gode medisinske grunner til at en pasient trenger et annet legemiddel enn det som er anbefalt som førstevalg. Det er alltid den behandlende legen som må gjøre den vurderingen, understreker Mirjam.

Derfor samarbeider hun tett med blant andre leger, kliniske farmakologer og farmasøyter.

– Jeg kan tallene og analysene, men jeg kan mindre om legemidlene og pasientbehandlingen. Da er vi helt avhengige av kompetansen til fagfolkene.

Hun mener nettopp dette samarbeidet er noe av det viktigste ved jobben.

– Vi har stor respekt for fagkompetansen til dem som jobber ute i avdelingene. De kjenner virkeligheten best. Skal vi lage løsninger som faktisk blir brukt, trenger vi begge deler.

Mirjam beskriver seg selv som en person som liker å lære nye ting, og på Sykehuset Østfold har hun fått gode muligheter til nettopp det. Etter at hun begynte i analyseavdelingen, tok hun en mastergrad i statistikk ved siden av jobben. Masteroppgaven handlet om å utvikle en prediksjonsmodell for ressursplanlegging, med utgangspunkt i sykehusets egne data.

– Karine Løllke, som er lederen min, har lagt til rette for at jeg kunne gjøre det. Jeg er veldig glad for de mulighetene jeg har fått, både av henne og av forskningssjefen.

Den faglige nysgjerrigheten har også ført henne inn i arbeidet med kunstig intelligens. 

- Kunstig intelligens er egentlig anvendt statistikk med enorme datamengder og kraftige maskiner.

Hun mener teknologien har et stort potensial i sykehus, men understreker at det er viktig å gå fram på en trygg og gjennomtenkt måte.

– Alt vi gjør på et sykehus, bygger på tillit. Vi må vite hvorfor en løsning fungerer, og hvem som har ansvaret dersom den ikke gjør det.

Selv om analyseavdelingen foreløpig ikke har tilgang til alle KI-verktøyene de kunne ønsket seg, har de kompetanse til å utvikle egne statistiske modeller.  

Selv om Mirjam arbeider med avansert teknologi, er hun opptatt av at det er menneskene som gjør jobben interessant. Hun møter kolleger med svært forskjellig fagbakgrunn, og mye av arbeidet handler om å forstå hverandres behov.

– Noen ganger tror vi at vi har forstått hva noen ønsker seg, og så viser det seg at vi har snakket litt forbi hverandre. Da må vi ta en ny runde. Det lærer vi mye av.

Hun trekker også fram støtten hun har fått fra kolleger og ledere gjennom årene.

– Jeg har blitt veldig godt tatt imot helt fra starten. Og jeg har fått mulighet til å lære og utvikle meg videre. Det betyr mye for meg. Kollegene i analyseavdelingen er helt fantastiske. Vi hjelper alltid hverandre, og det gjør at man tør å spørre om det man lurer på.

At hun får bruke sin spesielle kombinasjon av teknologisk og medisinsk kompetanse, gjør også sykehuset til en attraktiv arbeidsplass.

– Jeg tror kombinasjonen av det tekniske og det medisinske passer veldig godt på et sykehus. Det er fint å kunne bruke det jeg kan til å støtte dem som jobber med pasientene.

Overgangen fra Tyskland til Norge gikk overraskende greit, synes Mirjam. Noen kulturforskjeller la hun likevel merke til.

– I Tyskland er det mer hierarki, og man bruker en mer formell tiltaleform og sier gjerne «De». Her i Norge sier alle «du» til hverandre. Det synes jeg var veldig hyggelig.

En annen ting hun raskt oppdaget, var den norske matpakkekulturen.

– I Tyskland er det vanligere å spise lunsj i en kantine. Her kommer alle med matpakkene sine og de myke brødskivene, forteller hun med et smil.

Norsk hadde hun begynt å lære allerede da hun møtte mannen sin. Da de bestemte seg for å flytte, satte hun seg ned med lærebøker og grammatikk. I dag snakker hun flytende norsk, og den tyske bakgrunnen kan knapt høres. Familien har slått rot i Sarpsborg, hvor Mirjam og mannen bor sammen med sine to sønner. Svigerfamilien bor like i nærheten.

– Vi har fått et veldig godt liv her. Det var lett å bli kjent med folk, både gjennom familien, jobben og barna.

Hun savner selvfølgelig familie og venner i Tyskland, og også den mer utbredte kulturen for å møtes ute på kafé eller restaurant. Men mye av det norske livet har hun tatt til seg.

Hun liker å gå turer, lese bøker på både norsk og tysk og tilbringe tid med familie og venner. Og selv om hun vokste opp med alpene i nærheten og mye alpint, har hun også funnet fram langrennsskiene igjen.

– Jeg fikk både ski, klær og utstyr i julegave, så nå går jeg litt på langrenn også. Men det er på et ganske enkelt nivå, ler hun.

Når Mirjam ser tilbake på årene ved Sykehuset Østfold, er det særlig muligheten til å kombinere faglig utvikling med praktisk nytte som gjør henne fornøyd med valget hun tok. Hun kunne brukt kompetansen sin i mange andre bransjer. Allerede etter studiene hadde hun muligheter innen legemiddelindustrien i Tyskland. 

Men det er noe spesielt med å arbeide på et sykehus, mener hun. Selv om hun ikke møter pasientene direkte, vet hun at arbeidet hun gjør kan bidra til at leger, sykepleiere og ledere får bedre informasjon og et bedre grunnlag for beslutningene sine.

– Det er jo et stykke fra meg til pasienten. Men hvis jeg kan hjelpe en leder eller en lege med noe som gjør at de kan gjøre jobben sin bedre, så bidrar jeg på min måte.

Og med stadig nye muligheter innen statistikk, teknologi og kunstig intelligens er hun langt fra ferdig med å lære.

– Det er det som er så fint. Det kommer hele tiden nye problemstillinger, og det er alltid noe nytt å sette seg inn i. Jeg liker veldig godt å lære nye ting.

For Mirjam handler det ikke bare om å forstå tallene. Det handler om å få dem til å bety noe.