- Jeg vil at barn på sykehuset skal kjenne mestring

Det er den tanken som driver mye av det hun gjør. Både i møte med pasientene og i arbeidet med å gjøre Sykehuset Østfold mer barnevennlig.

Hvis du går inn på enkelte avdelinger på Kalnes i dag, kan du møte Kallus i helfigur eller koselige tapeter på veggene. Alt i fine, levende farger på rom som er laget for å få barn til å senke skuldrene før undersøkelsen starter. Inne på enkelte rom vil en projektor endre rommet til en tur ut i verdensrommet. Ett annet sted titter Solan og Ludvig fra Flåklypa ned på deg fra veggene.

Det er ikke tilfeldig.

– Hvis vi klarer å senke stressnivået før barna kommer inn, så har vi allerede kommet langt, forklarer June.

Hun har vært en sentral drivkraft i arbeidet med “Barnevennlig sykehus” sammen med initiativtagerne Linda Porsmyr-Rønningen og Christian Lunde-Hanssen. Barnevennlig sykehus er et prosjekt som handler om langt mer enn pynt og farger. Det handler om hvordan barn blir møtt, hva de forstår og hvordan de opplever hele besøket.

– Barn er ikke små voksne. De trenger noe annet av oss.

Prosjektet har jobbet på flere fronter: alt fra fysisk utforming av rom, til informasjon skrevet direkte til barn – og opplæring av ansatte i hvordan man kommuniserer med de yngste pasientene.

Målet er tydelig:

– Barna skal ikke bare overleve et sykehusbesøk. De skal føle at de har mestret det, understreker June.

June hadde ikke en klar plan om å bli radiograf.

– Det var litt tilfeldig. På den tiden jeg skulle velge utdanning, var det mange som ikke helt visste hva radiologi gikk ut på. Det jeg visste, var at det kombinerte mennesker og teknologi, og jeg ble fortalt at det var lett å få jobb. Derfor gikk jeg i gang.

Hun utdannet seg i Oslo, men veien tilbake til Østfold var kort. Allerede i 2004 startet hun som vikar ved sykehuset og siden har hun blitt værende.

– Avdeling for bildediagnostikk har egentlig blitt som en familie nummer to.

Hun beskriver et arbeidsmiljø med lite hierarki, mye humor og tett samarbeid på tvers av fag.

– Vi lytter til hverandre. Det er ikke sånn at noen sitter med fasiten alene.

Kompliserte prosedyrer er kanskje ikke det første mange tenker på når de hører “radiograf”. Men da tar de feil.

– Folk tror vi bare trykker på en knapp for å ta noen røntgenbilder. Men det er jo et håndverk.

Hun trekker fram alt fra avanserte intervensjoner til klassisk skjelettrøntgen, hvor erfaring og kreativitet er avgjørende.

– Hvis du får inn en sjuåring som har brukket armen og ikke klarer å bevege seg, så må du finne nye måter å ta bildene på. Du må tenke litt utenfor boksen. Det liker jeg.

Selv jobber hun mye med barn, gjennomlysning og ultralyd. Her er pasientmøtene korte, men intense.

– Du har kanskje bare noen minutter. Men på den tiden kan du gjøre en stor forskjell.

Hun beskriver hvordan hun ofte setter seg ned ved siden av pasienten, prater, distraherer og hjelper til å få tankene over på noe annet.

– Og så sier legen: Nå er vi ferdige. Og pasienten bare: Hva i alle dager, er vi ferdige?

Det er de øyeblikkene som betyr noe.

– Når du ser at de går ut igjen med et smil, kanskje særlig dem som har gruet seg masse, det er en veldig god følelse.

Spesielt sterkt er det med barn.

– Når du ser stjerner i øynene deres etterpå. Når de nesten hopper bortover gangen. Det er helt ubetalelig.

Engasjementet hennes stopper ikke ved barna.

Hun trekker også fram pasientgrupper som ofte blir mindre synlige, som dem med sammensatte og tabubelagte utfordringer.

– Det er ikke alltid de med størst behov som har den sterkeste stemmen.

For June handler det om å se hele mennesket, også i de korte møtene.

– Du kan ikke fikse alt. Men du kan gjøre de minuttene de er hos deg litt bedre.

Da hun ble spurt om å bidra inn i arbeidet med barnevennlig sykehus, tok det litt tid før hun skjønte omfanget. Men da det først sank inn, våknet engasjementet for fullt.

– Jeg har alltid hatt en forkjærlighet for at barn skal ha det bra.

Som prosjektleder i en periode bidro hun til å få struktur, framdrift og engasjement i arbeidet.

– Vi fikk med folk. Vi fordelte konkrete oppgaver. Da skjer det noe.

I dag er prosjektet godt forankret, med planer om videre satsing og egne ressurser framover.

Blant tiltakene som står på planen, er blant annet flere gode informasjonsløsninger for barn, mer tilrettelagte omgivelser, opplæring av helsepersonell og nye måter å forberede seg på pasientmøter.

– At vi som helsepersonell har kunnskap om og vet hvordan et barn ønsker å bli møtt, kan bety enormt mye for resultatet av en undersøkelse.

Allerede til høsten tror June at «barnevennlig sykehus» kan sørge for tilbud om opplæring for klinikere, gjennom det obligatoriske kommunikasjonskurset for LIS, i det å møte barn på sykehus.

Etter mange år i yrket, etter hvert også som fagradiograf, kjente hun en periode på at jobben hadde blitt mer rutine enn engasjement. Hun tok videreutdanning i pedagogikk og vurderte å bytte retning.

– Jeg ville finne ut om jeg kunne noe mer. Om jeg kunne lære meg noe annet.

Men så kom prosjektet med Kallus og inspirerende kolleger som brenner for å gjøre sykehuset mer barnevennlig.

– Da kom gnisten tilbake.

I dag merker hun forskjellen selv, og det gjør kollegene også.

– De sier at det stråler mer av meg nå. Og det stemmer nok litt.

June er ikke i tvil om hva som er viktigst i jobben hennes.

– Det som driver meg, er at den jobben jeg gjør, betyr noe for pasientene.

Og kanskje nettopp derfor har hun blitt værende i Sykehuset Østfold i over 20 år.

Her får hun kombinere fag, menneskemøter og et engasjement som får konkrete konsekvenser for de minste pasientene.

– Jeg må kjenne at jeg er med på noe som er litt større enn meg selv.

Hun ønsker å være med på veien videre for å utvikle det barnevennlige sykehuset enda mer.

Og retningen er helt klar:

Flere barn skal gå ut av sykehuset med mindre frykt – og mer mestring.

– Det er det jeg brenner for. Det er det det handler om.

Barn på sykehus - Sykehuset Østfold HF