- Jeg kunne ikke vært noe annet enn sykepleier

Det er få som kan si at de visste hva de skulle bli allerede som barn – og faktisk endte opp med akkurat det. For Wenche Saxegaard var valget klart lenge før hun begynte på videregående. Inspirasjonen kom fra farmoren, som var sykepleier ved Ullevål sykehus.

Historiene hun fortalte, engasjementet hun hadde for pasientene og stoltheten over faget gjorde inntrykk på den unge jenta fra Gressvik.

– Farmor var mitt store forbilde. Jeg tenkte allerede da at sykepleier skulle jeg bli. Det har aldri vært noen tvil.

I dag, 34 år etter at hun begynte i sykehuset, er hun fortsatt like sikker.

Etter utdanningen startet Wenche yrkeslivet på gastrokirurgen i Moss. Deretter jobbet hun ved gastrokirurgen i daværende Fredrikstad sykehus, og så ved revmatologisk dagavdeling. Hele denne tiden hadde hun et spesielt engasjement for kreftpasienter.

Interessen var både faglig og personlig.

Flere nære familiemedlemmer fikk kreft, og erfaringene gjorde at hun ønsket å forstå sykdommen bedre og bidra til at mennesker som rammes, blir møtt med trygghet og verdighet.

I 2009 begynte hun på kreftpoliklinikken ved Sykehuset Østfold. Senere tok hun videreutdanning i kreftsykepleie, som voksen student.

– Da hadde jeg jobbet noen år og hadde mange erfaringer å bygge videre på. Videreutdanningen ga meg et mye sterkere faglig fundament. Jeg lærte å stille spørsmål ved hvorfor vi handler som vi gjør og kunne underbygge med hva forskningen viser, og hvordan vi kan gi enda bedre behandling.

I dag kombinerer hun arbeidet som kreftsykepleier med en stilling som fagutviklingsrådgiver. Mesteparten av tiden møter hun fortsatt pasienter.

Det er der hun ønsker å være.

Mange spør henne hvordan hun orker å jobbe med kreft. For Wenche er svaret enkelt.

– Jeg opplever det ikke først og fremst som tungt. Jeg opplever det som meningsfullt.

Hun møter mennesker i en periode der livet plutselig er blitt noe helt annet enn det var dagen før.

– Når mennesker blir alvorlig syke, blir vi mennesker på en måte like. Fasader faller bort. Det som virkelig betyr noe, kommer tydeligere fram. Det er et stort privilegium å få møte mennesker akkurat der.

Hun beskriver samtalene som noe langt mer enn informasjon om behandling og bivirkninger.

Pasientene forteller om barnebarn, hunder, båtliv, hager og hverdager. Om bekymringer, håp og små gleder.

– Noen ganger blir jeg nesten overrasket over hvor mye liv det er midt i sykdommen. Pasientene er jo ikke bare en diagnose. De er mennesker med hele liv, interesser og relasjoner. Hvis vi klarer å se det, tror jeg vi også hjelper dem å se at livet fortsatt kan være godt, selv om de er syke. 

Noe av det Wenche brenner aller sterkest for, er å bygge relasjoner til pasientene og til deres pårørende.

Hun har gjennom mange år sett hvilken forskjell det gjør når pasienten møter det samme ansiktet gjennom et langt behandlingsforløp.

– Jeg ser at pasientene senker skuldrene når de møter noen de kjenner. Da slipper de å fortelle hele historien på nytt. De vet at den som møter dem kjenner behandlingen, kjenner bekymringene og kjenner dem litt som menneske.

Hun mener kontinuitet skaper både trygghet og kvalitet.

– Det handler selvfølgelig om fag. Men det handler også om relasjon. Vi må passe på at sykehuset ikke blir en fabrikk som bare produserer helsetjenester. Vi må være et sted hvor det fortsatt er plass til å være hele mennesker.

Hun husker godt hvordan det var å være ny på kreftpoliklinikken.

Cellegift, medisiner, prosedyrer og bivirkninger krevde all oppmerksomhet.

– Jeg var så opptatt av å gjøre alt riktig at jeg nesten ikke hadde kapasitet til samtalen med pasienten. Først måtte alt være korrekt.

Etter mange års erfaring er det annerledes. Den faglige tryggheten gjør at teknikken sitter. Da blir det også plass til blikket, samtalen og relasjonen.

– Det tok lang tid å komme dit. Derfor har jeg stor respekt for alle som er nye. Man skal lære utrolig mye, og det er viktig at de får tid til å bli trygge.

Nettopp derfor bruker hun mye av fagutviklingsstillingen sin på opplæring, rutiner og gode introduksjonsløp.

– Jeg synes det er veldig meningsfullt å ta imot nye kollegaer. Hvis de opplever seg ivaretatt og får tid til å bli gode, blir de også tryggere. Samtidig lærer jeg selv hele tiden når jeg skal forklare hvorfor vi gjør ting.

Kreftpoliklinikken møter mennesker i livets mest alvorlige situasjoner. Det setter spor. Derfor er Wenche opptatt av noe som kanskje ikke alltid synes utenfra: kollegastøtte.

I mange år har avdelingen hatt refleksjonsgrupper der medarbeiderne kan dele vanskelige opplevelser. Nå utvikles dette videre gjennom en strukturert kollegastøtteordning i samarbeid med sykehusprestene der kreftpoliklinikken skal være pilot.

– Vi trenger arenaer hvor vi kan sette ord på det vi opplever. Ikke nødvendigvis for å finne svar, men for å slippe å bære alt alene.

Hun tror slike møteplasser er avgjørende dersom medarbeidere skal kunne stå lenge i krevende arbeid.

– Det er mye som blir lettere når man kan si høyt: «Dette var vanskelig.» Da opplever man at andre kjenner seg igjen, og man går ikke hjem med alt alene.

Det er ikke bare sykepleierne som gjør inntrykk på Wenche. Hun trekker også fram legene, de andre faggruppene og kulturen på avdelingen.

– Jeg opplever at vi har et veldig sterkt verdifellesskap. Vi ønsker alle å møte pasientene på en god måte. Det er en kultur som sitter dypt.

Hun beskriver arbeidsmiljøet som preget av raushet og støtte.

– Hvis jeg står fast med en pasient, vet jeg at jeg alltid kan gå til en kollega. Det gjelder både sykepleiere og leger. Vi hjelper hverandre.

Det er kanskje nettopp derfor hun fortsatt gleder seg til å gå på jobb.

Også privat har alvorlig sykdom satt spor. For mange år siden fikk ektemannen hjerneslag. Barna var bare åtte og elleve år gamle. Livet ble annerledes enn familien hadde sett for seg.

– Jeg har lært at livet ikke alltid blir slik man hadde planlagt. Men det kan fortsatt bli et godt liv.

Erfaringene har gitt henne en dypere forståelse av hva det betyr å være pårørende.

– Hvis du styrker en pårørende, hjelper du også pasienten.

Derfor har kreftpoliklinikken etablert egne samlinger for pårørende, ikke for å snakke om diagnoser, men om hvordan det er å leve tett på alvorlig sykdom.

– Jeg vet hvor mye det betyr når noen ser deg som pårørende. Da føler du deg litt mindre alene.

Foto: stock.adobe.com

Når arbeidsdagen er over, trenger også Wenche å hente krefter. Hun gjør det langtfra sykehuskorridorene.

På en andelsgård bruker hun fritiden til å dyrke grønnsaker.

– Da kobler jeg helt av. Jeg graver i jorda, høster grønnsaker og er ute. Det gir en helt annen ro.

Hytteliv, natur, gode venner og et aktivt menighetsliv gir også energi.

– Jeg ler aldri så godt som sammen med gode venner.

Hun har også lært betydningen av balanse. For noen år siden valgte hun å redusere stillingen til 90 prosent.

– Hvis jeg bruker opp all energien på jobb, har jeg mindre igjen til dem hjemme. Jeg har blitt flinkere til å ta vare på balansen.

Selv omtaler hun seg som senior. Hun håper å bli værende på kreftpoliklinikken fram til pensjonsalderen. Men hun er også opptatt av hvordan sykehuset kan ta vare på erfarne medarbeidere.

– Vi som har jobbet lenge har fortsatt mye å bidra med. Kanskje trenger vi litt andre oppgaver etter hvert, men erfaring er en viktig ressurs.

Det viktigste for henne nå er å gi videre det hun selv har fått gjennom et langt yrkesliv.

Verdiene. Holdningene. Relasjonene.

Og troen på at god kreftbehandling alltid starter med mennesket.

– Jeg håper de som kommer etter oss får den samme opplevelsen som jeg har hatt. At dette er et sted hvor det er høyt faglig nivå, men hvor vi aldri glemmer at vi møter mennesker.

For Wenche finnes det fortsatt ingen annen jobb hun heller ville hatt.

– Jeg håper jeg kan være her helt til jeg blir pensjonist. Jeg føler fortsatt at dette er akkurat der jeg skal være.

Til deg som får behandling for kreft - Sykehuset Østfold HF