Episode 18: Fontenehuset Fredrikstad

I denne episoden av Folk & Fag får du høre om fontenehus. Fontenehuset er et lavterskel, arbeidsorientert klubbhus og utgjør et viktig tilbud for mennesker som har eller har hatt psykiske helseutfordringer. Fontenehuset er ikke er en del av Sykehuset Østfold, men vi har valgt å lage en epsisode om en ekstern aktør som kan være aktuell for mange å kjenne til.

Publisert 27.03.2023
Sist oppdatert 28.03.2023

En glad gjeng
 

En engasjert gjeng fra Fontenehuset Fredrikstad forteller hvordan de jobber og drifter sitt hus og om de ulike tilbudene som finnes. 

I episoden blir det sagt at Ung på huset er for dem som av ulike grunner har falt ut av jobb eller studie, men det gjelder også for alle unge mennesker som har behov for et fellesskap, eller som er på vei til å falle ut av studier, jobb eller livet generelt. Dette er en viktig presisering, Ung på huset og Fontenehuset er for alle som sliter eller har slitt med psykiske helseutfordringer.​

Martine Hemstad Lyslid (podkastvert): “Hjertelig velkommen til podkasten vår. I dag skal vi snakke om fontenehus, men før vi begynner med det, er det fint å høre litt om hvem dere er.” 

Christine Paus Bjørnstad (gjest): “Takk for at vi får komme. Jeg heter Christine Paus Bjørnstad, og jeg er kanskje kjent for flere i Sykehuset Østfold. Jeg jobbet der i mange år, men nå er jeg daglig leder på Fontenehuset Fredrikstad, og det har jeg vært siden 2021.” 

Einar Belck Olsen (gjest): “Jeg heter Einar Belck Olsen, og jeg jobber som medarbeider på Fontenehuset Fredrikstad og er generalist på karriere- og kommunikasjonsenheten.” 

Inge (gjest): “Jeg heter Inge, og som Christine så har jeg også en fartstid på sykehuset. Men nå er jeg medlem på Fontenehuset og har vært det et års tid.” 

Martine: “Hyggelig å ha dere her. Kan ikke dere starte med å fortelle oss litt hva et fontenehus er?” 

Christine: “Jeg tillater meg å starte. Et fontenehus er et fellesskap som kan bidra til at man blir aktive samfunnsborgere igjen. Vi tilbyr et arbeidsrehabiliteringsfellesskap der man kan jobbe sammen, side om side, med det man kan bidra med. Veldig mange kommer til behandling og andre steder, og blir spurt hva man trenger hjelp til. På Fontenehuset spør vi: Hva kan du bidra med? Det å få lov å bidra, bruke sine egne ressurser, delta i et arbeidsfellesskap, bidrar til at du får på plass rutiner, døgnrytme, får frem ressursene dine og finner fram hva du fortsatt fungerer til, til tross psykisk sykdom som veldig mange har når man tar kontakt med et fontenehus. Gjennom det fellesskapet får du nettverk, venner, støtte til å ta plass i samfunnet, plass i livet, får støtte til det du trenger, og samtidig forsker litt på hva du fortsatt er god til. Veldig mange oppdager at man har en restarbeidsevne eller motivasjon til å bli aktiv i jobb og studier igjen, og da får man også støtte til det. Så det er det er alt og ingenting, et fontenehus.” 

Martine: “Så bra. Nå har du sagt litt om hva dere er, men hvordan er en normal dag hos dere?” 

Inge: “Det er ingen dag som er helt lik. Fontenehuset er et levende hus. Noen dager er det mange mennesker, andre dager er det litt færre. Vi har enkelte oppgaver som går igjen med oppmøte. Vi sitter ca. tre kvarter på morgenen og bare prater og hører hvordan andre har hatt det forrige dag. Så er det tavlemøte, og så fordeles arbeidsoppgavene som vi fordeler likt mellom medlemmer og ansatte. Hver dag har sine faste punkter, og det kan være alt fra Ung på huset til Sykt bra mangfold. Det kan være diverse planleggingsmøter. Det kan være besøk ut på skoler og den slags, det er et veldig levende hus.” 

Martine: “Dere gjør mye forskjellig og har mye ulikt tilbud. Kan dere fortelle litt mer om de tilbudene dere har, eller hva dere holder på med på huset?” 

Einar: “Fontenehuset, eller klubbhusmodellen, som man bruker som det internasjonale fagspråket, er medlemmenes klubb. De har ansvaret for å drive sin klubb, så aktiviteten og tilbud hos oss er dette arbeidsfellesskapet. Man kommer ikke nødvendigvis og henter en tjeneste, men man er en klubb. Aktivitetene er alt det som skal til for å drive et sted, fra alle praktiske og organisatoriske rutinemessige ting som alle organisasjoner og arbeidsplasser må gjøre. Og så oppstår det da naturlig ut ifra behov. For eksempel trenger vi noen til å pusse opp dette rommet, så er det alt innenfor det. At det må planlegges, forberedes, gjennomføres og avsluttes. Altså oppstår det veldig mye, utfra hva vi har behov for at skal skje nå. Det skal kjøres ut lønninger til de ansatte, da er det en del økonomirutiner rundt det. Vi serverer en lunsj hver dag og driver et kjøkken og det blir masse aktiviteter rundt det. Det er den daglige tralten med alle disse tingene som man kan ta del i og være med på.  

Så er det trinn to, hvis jeg kan kalle det det. Etter hvert så begynner folk å kanskje heve blikket litt og begynner å se litt lenger fram og tenker, men hva skal jeg gjøre videre? Da er det en del av tilbudet som også har fokus på det. Hvordan kan vi hjelpe våre medlemmer tilbake inn i det ordinære arbeidslivet? Om det går gjennom å ta mer utdanning eller type jobb med støttefunksjoner som utplassering eller ut i det ordinære arbeidslivet.” 

Inge: “Som Einar sier her, så er det sånn at det tilpasses huset. Det er veldig mange medlemmer, og det er stadig nye som kommer inn. Og vi pusser opp huset og vi bygger. Hvis det kommer inn et nytt medlem med en kompetanse, så er Fontenehuset sånn at da tilpasses nye aktiviteter deretter. Når det kommer en håndverker, en snekker, så kan jeg for eksempel lære å beliste og kan bruke det hjemme, slik at kompetansen mellom medlemmene og de ansatte forskyves, og vi bytter på å lære av hverandre. Det er fontenehusmodellen i praksis.” 

Christine: “Til det Inge sier er nettopp den kompetansetilførselen, samspillet, og det tror jeg ikke vi har sagt noe om enda, men det er noen suksessfaktorer bak fontenehus. Det er en modell som har vært i verden siden 1948. Det handler om likeverdighet, fellesskap. Det handler om relasjoner. Ja, det er noen med lønn der for å holde struktur og holde dørene oppe og engasjere medlemmer som trenger litt ekstra støtte. Men det handler mye om at man tar del i et fellesskap.  

Det er et lavterskeltilbud man kan komme til uten henvisning. Man kommer dit fordi man trenger noe mer. Man trenger å komme seg ut hjemmefra. Man trenger en vei ut av ensomheten. Man trenger en vei ut av psykiske vansker og inn til å finne ressurser. Og så er det ikke noe sånne hemmelige rom. Det er ikke noe personalmøter, og det er ikke noe hemmelig journalsystemer. Det er ikke sånn det er. Det er et arbeidsfellesskap der vi jobber sammen som kollegaer. Det er en åpenhet, og det er en medbestemmelse. Det er ikke sånn at jeg som daglig leder beslutter en masse ting uten å ta med meg fellesskapet. Noen beslutninger må jeg ta fordi jeg har et arbeidsgiveransvar, men det er svært få. Vi forsøker å oppnå en konsensus omkring utvikling av huset, og at det ikke tiskes og hviskes om medlemmer mellom medarbeidere, at det er en åpenhet. Vi snakker aldri om noen. Oppstår det vansker, så snakker man sammen om det og prøver å løse det sammen.  

Det livet man lever på et fontenehus, og den arbeidshverdagen som skjer på et fontenehus, det er en normalisering i det, og det er en forventning om at man kan bidra og funke. Igjen, det er ikke noe spørsmål om hva du trenger hjelp til, det er hva du kan bidra med. Den naturlige reguleringa som skjer av seg selv uten at det egentlig ikke synes, men det ligger noen forventninger om at de møter. Så er man ikke ufin med hverandre og møter til tida. Man kommer ok kledd, man stiller opplagt. Man tar del og tar ansvar, og man finner sin plass. Det er den forventningen om at du er en aktiv arbeidstaker bidrar til så mye bra normalisering. Vi ser det gang på gang at bare med fellesskapet og den tilliten som ligger i det, så skjer det magi hver dag. Folk som vanligvis kanskje ikke trodde at de mestret å stå i arbeid, står dag ut og dag inn og holder det kjøkkenet gående, og det er helt fantastisk.” 

Martine: “Ja, det er helt fantastisk. Jeg blir både utrolig imponert og ganske rørt av å høre det dere forteller, fordi det er en type struktur og modell som skiller seg fra ganske mange andre virksomheter. Du har vært litt inne på det med suksessfaktor, men det er et unikt tilbud, og jeg er så glad for måten som du forteller nå, Christine. Hvordan vi tilnærmer oss hverandre, vi er mennesker som skal funke sammen i et samfunn, og alle skal få muligheter til å funke. Vi har alle mange egenskaper som kan utnyttes. Det virker som at dere gjennom den modellen dere har virkelig får til dette, og det er veldig imponerende.” 

Inge: “Jeg skal tillate meg å være litt personlig, for jeg har vært i arbeidslivet i bortimot 30 år, og de siste årene 15 årene som leder. Også her på sykehuset som virksomhetsleder både i Kalnes og Moss. Jeg ble sykmeldt av somatiske grunner, og ble uføretrygdet av somatiske grunner uten at jeg egentlig var forberedt på det. Jeg hadde ikke hørt noe om Fontenehuset, og jeg trengte ikke Fontenehuset, for det var jo et sted med psykiske problemer. Jeg hadde ikke psykiske problemer. Trodde jeg. Det som skjedde var at jeg isolerte meg, ble sittende hjemme, brøt kontakt med venner og bekjente. Så ble jeg tipset om på Fontenehuset, møtte opp og jeg har vært der siden.  

Som Christine sier, det der med lukkede dører og personalmøter og sånt for meg som har jobbet i både fengsel og i sikkerhetspsykiatrien, så er jeg vant til et veldig strengt regime med veldig tydelig hierarki. Nå har jeg vært på Fontenehuset i snart et år, men fortsatt så er det helt utenkelig og jeg synes det er rart at ikke det finnes personalmøter. Vi som medlemmer er med og ansetter nye folk. Det er ingen dører som er lukket. Altså hvis Christine kjører lønn eller regnskap eller sånt, da er det bare til å bli med. Jeg har begynt å jobbe litt igjen og tatt på meg en del oppgaver på Fontenehuset og trives veldig, veldig bra. Jeg har også vært og er tilknyttet krisesenter som veileder. Hverken der eller i psykiatrien hadde de hørt om Fontenehuset, så det var en veldig oppvekking for meg, og det er et veldig, veldig bra sted.” 

Martine: “Veldig fint å høre. Dere kommer fra Fontenehuset i Fredrikstad. Kan dere fortelle litt om reisen dere har vært igjennom? Altså når ble det et fontenehus i Fredrikstad?” 

Christine: “Nå vil jeg først og fremst takke Fredrikstad kommune. Det var veldig mange ildsjeler i Fredrikstad kommune i friskliv og mestring som så behovet for supplerende tjenester. Det ble fattet et bystyrevedtak som var enstemmig politisk for å opprette et fontenehus. Det er nøkkelen til at det er mulig å opprette, for det er 22 hus i Norge. Vi deler på en pott på statsbudsjettet på 60 millioner på 22 hus, og i tillegg finansieres det gjennom og tilpasses til sin lokale kommune. At Fredrikstad kommune ser at Fontenehuset kan bidra med å styrke tjenestene innenfor psykisk helsetilbud og ser at fontenehusmodellen kan være en god løsning, tenker jeg er et helt fantastisk utgangspunkt.  

Det er kanskje veldig mye av grunnen til at vi gikk fra å åpne dørene til å bli det raskest voksende huset i Norge. For det var et behov i Fredrikstad kommune, særlig knyttet til nyankomne flyktninger og innvandrere for integrering, særlig knyttet til ungt utenforskap, men også det å skape et arbeidsrettet rehabiliteringstilbud som også hadde et helseperspektiv. Det var ikke nok i Fredrikstad. Vi ser at samarbeidet vi har med NAV lokalt og med Fredrikstad kommune er et kjempebra samarbeid, og vi har fått til veldig mye bedring av tilbudet totalt i Fredrikstad kommune. Det er jo det Fontenehuset er til for, lokale tilpasninger som styrker tilbudet der den enkelte bor.  

Fontenehus Norge jobber for at alle skal kunne velge seg et fontenehus nasjonalt. Vi jobber for vekst, for det er nettopp det vi er. Vi er et supplement til andre ting, men for noen er vi istedenfor. Noen velger seg et fontenehus fordi man ikke identifiserer seg med å være pasient eller hjelpetrengende, men trenger et fellesskap og får stor nytte av det. Andre bruker det for å øve på livet som man lærer i terapirommet for å styrke seg selv, og andre har det som et supplement til andre typer ting.  

Med bystyrevedtaket ble det opprettet et styre. Vi har et sterkt og godt styre i Fredrikstad som bidro til en god etablering, og ballen rullet på ganske fort. Først ble jeg ansatt, så fikk jeg hjelp av et medlem og lederen i Fontenehus Norge til å ansette de to første medarbeiderne Vidar og Einar, og så bare åpner vi dørene. Vi hadde to stoler og en presskanne kaffe og et tomt lokale. 7. april 2021 hadde vi åtte stykker som sto på døra første dag. Veldig mange av de første medlemmene våre hadde vært medlemmer på Fontenehuset Rygge, så de kunne modellen. Det hjalp oss til å få i gang strukturen vår fra dag én, og deretter har ikke den ballen stoppet å rulle. Vi har nå 172 medlemmer, 114 av dem er aktive, innom huset og bruker det. Vi har 25 stykker som er i en form for jobb, og vi har 19 som er i studier. Det er resultatene som har kommet i løpet av den korte tiden vi har hatt åpent, vi synes det er helt fantastisk og inspirerer oss hver dag.” 

Martine: “Utrolig imponerende. Tenk deg hva dere bidrar med for å skape en bedre hverdag. Det er gåsehudfaktor. Har dere noe samarbeid med sykehuset?” 

Christine: “Sykehuset Østfold har tatt kontakt med oss, og vi har tatt kontakt med dem, og vi har et samarbeid. Vi har ikke noen formell samarbeidsavtale, men vi har vært så utrolig heldig og får lov å komme både på poliklinikken og akutt ambulant team og på kurs og informere om Fontenehuset, og si at vi kan supplere tilbudet og være en del av ettervernet. For det er veldig mange som er i behandling, men som trenger noe også etterpå, og det er veldig viktig at man kjenner til det. Vi ser at det er mange behandlere på DPS Fredrikstad som ser at vi kan være en arena for veldig mange, og vi har godt samarbeid med fagpersonene der som også anbefaler et fontenehus. Så er det jo ikke noe sånn direkte kommunikasjon, men det er klart at vi tilbyr også støtte inn i noen samtaler sammen med behandler dersom medlemmet ønsker det. Men det er ingen kommunikasjon oss imellom, med mindre medlemmet har et ønske, men vi kan være en del av ansvarsgrupper og nettverk og sånt. “ 

Martine: “Det er viktig at de kan informere ut om at det finnes et tilbud.” 

Christine: “Vi har vært kursholdere på Sykehuset Østfold som har Pegasus-kurs for de som har ADHD. Der har vi vært inne på kursdager og fortalt om oss. Det er vi utrolig takknemlige for.” 

Martine: “Nå skal vi også få lov til å snakke med Cornelia, Mona og Patrick, som også holder til på fontenehuset i Fredrikstad. Kan ikke dere starte med bare å fortelle kort, hvem dere er?” 

Cornelia: “Jeg heter Cornelia. Jeg er 22 år og jeg er medlem på Fontenehuset Fredrikstad.” 

Mona: “Jeg heter Mona. Jeg er 33 år og er medlem på Fontenehuset.” 

Patrick: “Hei, jeg er en veldig, veldig glad mann som heter Patrick, og jeg er medarbeider og generalist. Jobber mest med Ung på huset, en helt strålende gjeng.” 

Martine: “Hyggelig å ha dere her. Ung på huset, nå ble jeg nysgjerrig, fortell mer.” 

Patrick: “Ung på huset er et tilbud for de mellom 16 og 30 år som på en eller annen måte har falt ut av skole eller jobb, eller som har slitt eller sliter psykisk med ting. Det er en solid gjeng som hjelper hverandre til å bygge seg opp, og vi bygger oss opp sammen i et fellesskap som er på hele huset. Men Ung på huset er en del av hele huset som drypper inn overalt, på kjøkkenet, nede i kaféen, oppe på ung-rommet. Det er et fellesskap, et samhold med stor S og alle tar vare på hverandre. Jeg blir rørt når jeg snakker om det, for vi har faste samlinger hver tirsdag klokken 13.30, og de tre siste møtene, så har vi vært for det første vært ganske mange, og for det andre, ja, vil du Cornelia si noe om det?” 

Cornelia: “Jeg kan jo det. Det har vært veldig mye engasjement, veldig mye sånn at alle har noe å si og alle føler seg som en del av gjengen. Vi har blitt veldig sammenknyttet, men samtidig har det kommet til nye som også får plass da. Det er veldig viktig, og det er så kult å se at det er så mange mennesker som er så forskjellige, men som fortsatt klarer å få en sånn kontakt. Helt nydelig.” 

Patrick: “Det er magi. Ja, det er faktisk pur magi, og jeg ble rørt når jeg tenker på det. Vi er vel omtrent 50 unge på huset, ikke alle like aktive, men mange bruker huset godt. Og så ser vi at mange bruker huset mer enn å bare komme for å henge, men mange vil være med på oppgavene som skjer og mange skaper oppgavene selv. Vi har et podkastrom vi skal lage, Ung har da sagt at de vil ta ansvar for den oppussingen og den biten. Da blir jeg blir helt sånn, åh, det er så rått!” 

Martine: “Det skjønner jeg så godt. Ja, og så er det så gøy at man kan være med i hele prosessen, ikke sant? Fra A til Å, være med å forme, og det skaper jo både trygghet og tilhørighet og alt. Nå har dere snakket litt om at dere skal lage podkastrom og at dere har det veldig fint sammen. Hva annet er det dere gjør i forhold til Ung på huset?” 

Patrick: “Vi har fritidsprogram for Ung, som er kun for Ung, men veldig ofte bruker vi det for å skape et tilbud for hele huset. Vi hadde Halloweenfest som gikk av hengslene der vi hadde et skummelt spøkelsesrom oppe i tredje etasje som vi pyntet. Det var helt strålende.” 

Cornelia: “Kjempeskummelt, ja, jeg ble kjemperedd. Jeg og Christine måtte gå hånd i hånd og så fortsatt ble kjemperedde. Var mye hyling og skriking. Kjempegøy.” 

Martine: “Er dere mange som deltar i Ung på huset?” 

Patrick: “På samlingene de siste tre-fire ukene etter jul, har vi vært 15 til 20 stykker som deltar. Det er litt opp og ned. I feriene kan det hende det er litt flere, vi er åpne i feriene. På fritidstilbud har vi vel vært oppe i 25 til 30 stykker. Men alle som er der, er med. Vi har merket nå at det er så mye glede og det så mye humor, men samtidig er det også at man ser hverandre. Spesielt hvis man er ny som medlem og kommer inn og er litt nervøs kanskje for å være med.” 

Cornelia: “Man blitt tatt så godt imot, det er alltid noen som smiler til deg. “ 

Patrick: “Cornelia, spesielt du er utrolig flink til å ta imot nye. Du er helt rå.” 

Cornelia: “Nei, men jeg tenker at det er jo veldig viktig når man kommer ny. Det er helt nytt, du vet egentlig ikke hva som skjer her og så er det masse andre på din alder, som er litt skummelt det også. Man kan ha opplevd mobbing eller lignende, og da er det veldig viktig at noen på din egen alder er der og smiler til deg, og viser at du er en del av det her. Det er veldig viktig. Jeg tenker de møtene bidrar veldig til det, for vi smiler og snakker til hverandre. På slutten av hvert Ung på huset-møte, det var min idé, men skal jeg bare skryte litt av meg selv?” 

Martine: “Ja, det må du.” 

Cornelia: “Vi har en positivitetsrunde på slutten av hvert møte. Vi avslutter med at man sier noe positivt. Det kan være hva som helst, som at man har kommet seg opp av senga eller at i dag har jeg gredd håret. Det trenger ikke å være noe kjempestort. Man kan si noe om noen andre også, hvis man har lyst til det, og det funker veldig bra.” 

Mona: “Jeg er for gammel til å være med, som jeg egentlig er litt fornærmet for, men fra utsiden ser jeg at det huset drar så mange unge mennesker. Jeg tenker bare med meg selv hvis jeg hadde hatt det tilbudet når jeg var 23, hvor hadde jeg vært i dag? Det er helt fantastisk, og det er veldig forfriskende å få lov til å henge med ungdom.” 

Cornelia: “Det er også noe med det at når det er så mange unge på et hus der hvor det er også voksne mennesker. Sånn som Mona, du er en veldig trygg person for oss unge. Patrick er en trygg person. Det er så mange trygge mennesker på et sted som passer på hverandre, og det er så viktig å se det da, før du på en måte går helt skeis.” 

Martine: “Hvordan er det hvis det er noen, da tenker jeg ikke bare unge, men sånn generelt som kanskje hører på den episoden her, eller som føler seg litt alene og har lyst til å oppsøke Fontenehuset. Hva gjør man da?” 

Patrick: “Det finnes mange veier til Rom. Man kan gå inn på Facebooksiden vår, der har vi en chattetjeneste man kan sende inn på. Vi har et telefonnummer som man finner på hjemmesiden vår Fontenehuset Fredrikstad og Tiktok og på Instagram, og vi er litt overalt da, vi lager ganske morsomme Tiktok videoer. Ung Paa Tiktok og Ung Paa Insta. Så er det komme og banke på. Bestill omvisning og komme på prøvedag etterpå for å teste vibe’n på huset. Det er kjempeviktig. Så blir man tatt imot av noen smilende folk i døra.” 

Cornelia: “Det er det jeg også synes var rart når jeg kommer på sånn tjeneste. Men det er jo ikke vant til at mange mennesker smiler hele tiden. Man blir nesten litt sånn der, hva er dette her for noe, er det noen baktanke bak? Det tenkte i hvert fall jeg i starten da som er litt usikker. Vet ikke hvorfor alle smiler her.” 

Martine: “Jeg tenker det er så fint. Jeg tror at det er mange som kan lære litt av det, hvordan vi møter mennesker.” 

Mona: “Et smil det kommer man langt med.” 

Martine: “Jeg blir rørt. Har dere lyst å fortelle litt om hvordan dere ble kjent med Fontenehuset?” 

Mona: “Jeg kan fortelle litt om det. Jeg har en bekjent som jobber i Fredriksstad blad, og så var hun og dekket åpningen. Hun sendte en melding til meg og lurte på om det kanskje kunne være noe for meg. Og det var det jo, fra dag én.” 

Martine: “Så bra. Hvorfor har det vært viktig for deg?” 

Mona: “De siste 10 årene har livet mitt egentlig bestått av å overleve. Veldig mange innleggelser, mye terapi. Og jeg har hatt god nytte av den terapien, men når jeg blir skrevet ut eller behandlingen er over går jeg fort tilbake til gamle mønster. Det har vært perioder i livet hvor mannen min må dra meg opp av senga hver eneste dag, hvor jeg ikke klarer å gå på do alene. Jeg klarer ikke å spise. Men sakte, men sikkert, eller når jeg fant Fontenehuset, så møter jeg der hver eneste dag. Det er noen som venter på meg. Det er noen som trenger meg. Noen setter pris på stemmen min og meningene mine, og hver eneste kveld når jeg legger meg gleder jeg meg til å stå opp til en ny dag, fordi det er så mye bra folk og så mye mening. Livet mitt er helt endret. Ja, det var redningen for meg. Jeg har ikke stått i jobb på 13 år og tenkte egentlig aldri at jeg kom til å jobbe igjen. Men etter at jeg har vært på Fontenehuset i snart to år, så har jeg begynt å få tilbake troen, og jeg har søkt min første jobb.” 

Martine: “Så fint å høre, og ikke minst tusen takk for at du at du deler. Cornelia, hvordan er det du ble kjent med huset?” 

Cornelia: “Jeg var på DPS i gruppeterapi. Psykologen som ledet den gruppeterapien anbefalte meg å sjekke ut Fontenehuset, for jeg har gått gjennom mye vondt og vært nede i et hull hvor jeg ikke har klart å komme meg ut, for jeg sliter med masse forskjellig. Da tok jeg kontakt med Fontenehuset. Det var kjempeskummelt. Jeg ante ikke hva dette gikk ut på i det hele tatt. Jeg fikk en omvisning av Einar faktisk, og jeg synes det var veldig fint. Jeg syns det var kjempeskummelt, men det var veldig fint. Jeg begynte samtidig som Inge, og det var litt betryggende også at jeg ikke var den eneste som begynte da, for vi var begge stille. Jeg var veldig stille i starten, nå er jeg ikke det. Nei, det er det helt motsatte. Jeg har fått veldig mye ut av Fontenehuset, lært mye av hva jeg egentlig er god til, for jeg visste egentlig ikke at jeg var god til noen ting. Jeg trodde ikke at jeg kunne så mye, men nå etter jeg har kommet på Fontenehuset har jeg lært at jeg er egentlig ganske flink til å snakke med mennesker og snakke om ting. Jeg er ikke redd for å åpne meg. Jeg synes det er viktig å dele vanskelige ting, sånn at andre også kanskje tør å dele vanskelige ting. Jeg har holdt foredrag på skole, og så har jeg holdt foredrag foran ordfører.” 

Martine: “Så spennende og takk for at du deler, også. At du har holdt foredrag, fortell litt mer om det Hva er budskapet ditt da?” 

Mona: “Budskapet er Fontenehuset. Det kommer litt an på hva slags foredrag det er. Vi holder foredrag noen ganger på skoler, og da blir det hva vi gjør på Fontenehuset, hva Fontenehuset betyr for meg. Så sier jeg egentlig dette også når vi snakker med ordfører og sånt. Men det er litt forskjell på det, fordi det er forskjellige ting vi vil ha ut. Når vi er på skoler vil vi spre budskapet slik at folk skal vite om det, fordi jeg visste ikke om det, og jeg tenker det er viktig at folk vet om det.” 

Martine: “Absolutt, det er helt avgjørende. Jeg tenker det som vi har snakket om litt før i episoden at dere representerer et så unikt og godt tilbud for mennesker som trenger det, og alle trenger å høre om det og vite om dere. Det er også fint med episoden vi spiller i dag, at vi kan være med å spre det gode budskap.” 

Cornelia: “Det er veldig viktig.” 

Patrick: “Jeg blir helt satt ut fordi dere er så gode. Jeg har aldri opplevd så mye kjærlighet på en plass før i jobbsituasjonen.” 

Mona: “For meg er det like mye familie som arbeidsplass egentlig. Jeg har fortsatt mange tøffe dager, men jeg tør å møte de tøffe dagene fordi jeg blir møtt av en gjeng som heier så sinnsykt. Bare det for meg å få tilliten til å få lov til å sitte her og snakke i en podkast som hvem som helst kan høre, det betyr utrolig mye.” 

Cornelia: “Jeg tenker også det er veldig viktig å si at det er det samholdet som er gull verdt. Så mye fine mennesker som støtter hverandre, og så mye rare mennesker, og så mye forskjellig liksom. Alle er helt forskjellige. Det kommer mye rare vitser.” 

Patrick: “Vi har vår egen humor på Fontenehuset, man ler konstant. Det er mye fjasing på tavlemøter og i lunsjen, når man lager mat sammen, når vi jobber på ung-rommet,når vi maler en vegg. Det er med humor vi kommer oss gjennom dagen, og det er med pur glede vi står opp.” 

Martine: “Det er fantastisk, det å kunne få lov til å le så mye og kjenne på gode følelser når man kanskje har det litt utfordrende, det er veldig enkelt å forstå at det er føles godt. Vi trenger å le, det gjør oss godt. Hva er det dere gjør mest av når dere er på Fontenehuset? 

Mona: “Jeg er stort sett på kjøkkenet. Vi har lunsj hver dag, så det er alt fra innkjøp til planlegging av meny til alt med matlaging og rydding på kjøkkenet. Vi har holdt større arrangementer. Vi hadde besøk av stortingspresidenten 1. desember, og da fikk jeg være med i et team som jobbet på kjøkkenet. Vi lagde bra mat og jeg fikk æren av å servere stortingspresidenten.” 

Martine: “Veldig kuult. Dere er helt rå på å nå ut og få besøk. Og dere får lov til å møte folk som kan være å beslutte ting og fortelle om hvor viktig Fontenehuset er.” 

Mona: “Takk, og jeg tror det også er fordi vi elsker fontenehus. Det er veldig lett å snakke fint om fontenehus, folk føler engasjementet vårt.” 

Cornelia: “Vi brenner veldig for det vi som er der, fordi vi har opplevd så mye godt som kommer ut av det. For eksempel har man kanskje en vanskelig fortid med menn som er utfordrende i hverdagen, og så kommer man et sted hvor det er så mange fine menn som er trygge, da er det ingenting å bekymre seg for. Inge ser ut som en kjempeskummel bamse, men han kjører meg overalt. Ja, Inge er min personlige privatsjåfør. Det er ikke noe å være redd for det, og det er veldig fint.” 

Martine. “Det er herlig, jeg kjenner det i studio her, hvor mye gode følelser det er, og humor og latter, og at dere er trygge på hverandre.” 

Patrick: “Det er sånn vi når ut, at folk som kommer på omvisning, for eksempel, merker det. Jeg flyttet hit i desember i fjor og var helt ny i Fredrikstad. Jeg kjente ikke til noe, og jeg så denne stillingen her, og med en gang jeg kom inn døra tenkte jeg: Her skal jeg være, denne jobben skal jeg ha. Det er svært sjelden man føler det sånn, den stemningen og den tryggheten man får med en gang man kommer inn døra. Det er helt unikt.” 

Martine: “Det handler sikkert mye om den filosofien deres, men også menneskene som er der og bidrar hver dag til å skape trygghet for hverandre, og man blir trygge på hverandre. Man møter folk igjen. Det å bruke folk til det de er gode på.” 

Mona: “Det var det som gjorde at jeg følte meg friskere. Det er ingen som ikke tør å gi meg en kniv. Det er bare tillit. Jeg får med meg kjøkkenkortet ut alene for å handle, og det er ingen som noen gang har spurt om begrensningene mine. Det er: Hva kan du? Eller: Jo, du kan. Til slutt har jeg begynt å tro på det selv. Jeg får til ganske mye.” 

Martine: “Det er helt fantastisk. Men Cornelia, du nevnte noe med positivitetsrunde, at dere har det. Kan ikke vi kjøre en positivitetsrunde her og nå?” 

Cornelia: “Det kan vi gjøre. Kan starte, jeg. Jeg er veldig glad for at jeg kom hit i dag, og at jeg klarte å være her, egentlig.” 

Mona: “Jeg gleder meg veldig til at vi seks skal spise lunsj sammen etterpå.” 

Einar: “Jeg er veldig fornøyd med meg selv i dag, for jeg har endelig kommet meg tilbake på trening etter en lang altfor lang juleferie.” 

Inge: “Jeg er veldig glad for jeg får lov til å være her i dag, sammen med folk jeg får lov til å kalle venner. Jeg er glad for at det er helga, skal få lov til å være sammen med gutta mine i helga og kose meg.” 

Patrick: “Jeg er bare veldig takknemlig og så stappfull av kjærlighet at det pusher seg ut av alle åpne hull på kroppen min. Jeg blir bare helt satt ut, jeg, så sånn er det bare. Det er bare så vakkert.” 

Christine: “Jeg er takknemlig for alle dere som tør å dele.” 

Martine: “Takk til dere som deler så raust. Det er veldig fantastisk og imponerende, og veldig, veldig rørende, så tusen takk.” 

Christine: “Avslutningsvis har jeg så troen på folk. Det er altfor mange som har vært pasienter lenge. Vi jobber i fontenehus som dere har hørt om nå, og beveger oss fra patienthood til personhood. Vi bygger personer, vi bygger selvtillit, og veldig mange blir da klare gjennom å jobbe side om side og få styrket ressursene og troen på seg selv, blir de klare for jobb. Så dere der ute som hører på oss: Vi er helt avhengig av at dere alle der ute som har arbeidsplasser, tar deres samfunnsansvar, gir en mulighet. Mange har vært uføre lenge, mange har hull i CV’en. Mange har vært sykemeldt lenge. Mange er redde for å ta inn personer med hull i CV’en, og lurer på, går dette bra? Det går så bra. Folk er så flinke, og mer motiverte folk skal du lete lenge etter, og vi er stadig på jakt etter samarbeidspartnere for å skaffe arbeidsmuligheter for de som har stått utenfor for lenge. Ta kontakt med oss. Vi trenger noe som heter overgangsarbeidsgivere. Det er samarbeidsprosjekt mellom fontenehus.  

Og så vil jeg også si at, dette er Sykehuset Østfold sin podkast, så det er viktig å vite at det er ikke bare fontenehus i Fredrikstad. Det er 22 i Norge. De nærmeste til Sykehuset Østfold er Fontenehuset Nordre Follo, ett i Moss som heter Fontenehuset Rygge og Fontenehuset Fredrikstad. Tre stykker i Sykehuset Østfold sitt opptaksområde. Så vil jeg også si enda en ting, for jeg vet Sykehuset Østfold har mange sykemeldte, Fredrikstad kommune har veldig mange sykmeldte, store bedrifter i distriktet har mange sykemeldte. Mange sykemeldinger handler av og til om at det kommer en vanskelig periode i livet, der man sykmeldes på grunn av en eller annen livsbelastning. Da kan Fontenehuset være en mulig løsning. Man kan i stedet for å bli værende sykemeldt og få en lang vei tilbake til arbeidslivet, kan man være på Fontenehuset og opprettholde strukturen sin, opprettholde kompetansen sin, sånn at veien tilbake til arbeid ikke blir så stor. For hos oss kan du velge din egen arbeidslengde og arbeidsdag, og slipper å falle ned i gropen og bli værende hjemme, men komme seg litt opp hver dag, treffe litt folk. Da er veien tilbake til arbeid kortere.” 

Martine: “Det tenker jeg er et veldig viktig budskap og en fin avslutning på denne episoden også, og en god oppfordring til alle oss som lever i dette samfunnet. Så ønsker jeg aller, aller mest å takke dere for at dere har delt fra hverdagen deres, for fine og rørende historier, og ikke minst fra det viktige arbeidet dere gjør på Fontenehuset, så tusen, tusen takk.” ​