Episode 17: Sårpoliklinikken

Sårpoliklinikken er et ganske nytt tilbud i Sykehuset Østfold. Ortopedisk avdeling hadde tidligere mange pasienter som måtte være innlagt i flere uker for sårbehandling og intravenøs antibiotikabehandling.

Publisert 09.03.2023
Sist oppdatert 16.03.2023

Sårsykepleierne Mona Irene Siggerud og Benedicte Hangaard

Nå kan disse pasientene heller få være hjemme og komme for oppfølging hos sårpoliklinikken. I denne episoden av podkasten "Folk & Fag" fra Sykehuset Østfold møter du sårsykepleierne Mona Irene Siggerud og Benedicte Hangaard.  ​

​Christine Mathiesen (podkastvert): “Velkommen til podkast fra Sykehuset Østfold. I studio i dag har vi med to sykepleiere som driver med sårbehandling. Vi har med oss Mona og Benedicte, og det er kjempefint å høre først fra deg, Mona, hvem er du og hva holder du på med i sykehuset?” 

Mona Siggerud (gjest): “Jeg har jobbet som sykepleier på sykehuset og var ferdig utdannet i 2003, så det er 20 år snart nå til sommeren. Jeg har jobbet på ortopeden stort sett hele tiden. Synes det har vært en veldig spennende avdeling å jobbe på. Tok en videreutdanning i fjor på Universitetet i Drammen i sårbehandling og var ferdig i fjor.” 

Benedicte Hangaard (gjest): “Jeg er også sykepleier. Ble ferdig utdannet i 2016 og jobbet først tre år i hjemmesykepleien før jeg startet på sykehuset. Jeg har jobbet på ortopeden siden sommeren 2019, og tok videreutdanning sammen med Mona i sårbehandling på Universitetet i Sørøst Norge, Drammen.” 

Christine: “Dere jobber da på noe som heter en sårpoliklinikk, og det er jeg kjempenysgjerrig på å vite - hva er det for noe?” 

Benedicte: “Sårpoliklinikken er hovedsakelig en sykepleierdrevet poliklinikk som ligger på døgnområde 6, ortopedisk avdeling. Vi har tilgjengelige fotkirurger som assisterer oss to dager i uka, og så kan vi ringe de ellers ved behov. Det er hovedsakelig pasienter som har vært inneliggende på ortopedisk avdeling med infeksiøs ortopedi og amputasjoner av for eksempel tær som kommer til oss.” 

Christine: “Jeg må bare klargjøre for meg selv, når du sier infeksiøs ortopedi, da er det at pasientene har fått ulike infeksjoner i operasjonssår?” 

Benedicte: “Det kan være infeksjoner etter amputasjoner, eller det kan være infeksjoner i fotsår som har gått inn til beinet, det man kaller osteomyelitt.” 

Christine: “Riktig. Hvor lenge har sårpoliklinikken holdt på?” 

Mona: “Den ble startet opp i januar i 2021, så det er ganske nytt. To år har vi holdt på nå. Tanken bak var at vi hadde mange pasienter som skulle ha sårskift, men som nødvendigvis ikke trengte å ligge inne på avdelingen. Da var tanken at vi skulle frigjøre sengeplasser, og at pasientene har egentlig best av å være hjemme. Det er mange som trives med å være hjemme, og så komme inn til oss og ta sårskift en eller to ganger i uka etter behov. Det var tanken bak, og da trives pasientene og vi får også frigjort flere senger i sykehuset nå.” 

Christine: “Det høres ut som god økonomi, og god pasientbehandling, altså er det en vinn, vinn situasjon. Er det dere to som er sykepleiere, eller jobber noen flere der?” 

Mona: “Vi er tre stykker, men foreløpig er det bare jeg og Benedicte, for den tredje er i svangerskapspermisjon.” 

Christine: “Jeg er veldig nysgjerrig på hvilke slags typer sår dere behandler, og hvordan dere behandler. Kan dere si litt mer om det? For det er jo ikke alt som kan tas på en poliklinikk, men som jeg har skjønt kan mye tas.” 

Benedicte: “Ja, mye kan tas. Vi har hovedsakelig sår fra ankelleddet og ned, og gjerne de med problemer å gro, de vanskelig helende sårene. Og der det har vært infeksjoner som må følges opp i forhold til antibiotikabehandling. Det hender innimellom at vi har noen sår på leggområdet også, men det er gjerne ikke de typiske venøse sårene, for de tar som oftest karkirurgen seg av. Hvis det har vært noen traumer og det har blitt komplikasjoner etter det, så hender det innimellom at vi har noen av de sårene også. Men det er gjerne de som kanskje skal bli kandidat for hudtransplantasjoner etterpå. For eksempel hvis man har hatt et traume på leggen, og det har blitt et veldig stort område med åpent sår, så hender det at man ønsker å ha delhudstransplantasjon etterpå. Og da kan det hende at de må innom oss et par ganger for å klargjøres, altså at man får renset og klargjort såret til transplantasjon.” 

Christine: “Da skjønner jeg. Der sa du vel kanskje også et nøkkelord, det med å rense opp sår, er det en oppgave som er en viktig del av jobben dere gjør?” 

Mona: “Ja, det er det sårbehandling går ut på. Man kan jo legge veldig mange fine bandasjer på et sår, men hovedsaken er at den får ikke gjort jobben sin hvis ikke såret er renset ordentlig opp i. Vi kan bruke en skalpell til å skjære bort fibrinbelegg og nekroser. Fibrinbelegg er et belegg som legger seg i sår som gjør at ikke det gror. Vi renser, skyller, skjærer bort dødt vev, rengjør såret og legger på bandasje. Vi kan også bruke honning i sår, prøver litt forskjellige metoder.” 

Christine: “Det synes jeg er veldig spennende, det med honning, for det er en gammel behandlingsform som er tatt inn igjen, og som det er vel også blitt forsket på at det er en metode som fungerer.” 

Mona: “Absolutt, det er det. Hvis det er sår som står stille over en lengre periode, må vi prøve nye behandlinger, og da prøver vi honning i en periode. Om det er infeksjoner kan vi bruke sølvbandasjer. Hvis det ikke fungerer, bytter vi på metoder. Men det som er viktig med å ha en sårpoliklinikk, er at det er kontinuitet i sårbehandlingen, at det ikke blir for mye bytte. Når jeg ser hva Benedicte har gjort, prøver jeg å følge det hun har gjort, sånn at vi får en lengre periode med samme sårbehandling. Da ser man virkningen av det man gjør.” 

Christine: “Det var bra. Det var også interessant at du sier at pasienten følges opp med samme type behandling over litt tid, for å se om det er den retningen som vil fungere.” 

Mona: “Ja, og det er det som er viktig i sårbehandling, at det er litt over tid. Man må gi såret tid til at det vi gjør virker. Det er greit at ikke det er for mange inni samme såret som skal ordne med det og ha sine meninger om å bytte bandasje og sånn. Vi må prøve å være tro mot den sårprosedyren som er laget, så får vi heller se. Hvis det har gått for lang tid, da må vi bytte metode.” 

Christine: “Dere får mange ulike pasienter til dere, og mange forskjellige sår har jeg skjønt. Vi har antagelig ikke vært innom hvorfor disse sårene har oppstått i nok grad her. Det hadde vært veldig spennende om dere kunne si litt om hvordan sår oppstår?” 

Benedicte: “Sår oppstår hovedsakelig som følge av en skade eller en akutt hendelse. Det er ulike årsaker som gjør at sårene kanskje ikke gror, og det er som oftest sykdomsbetinget i forhold til pasienter som har diabetes. De har gjerne en nevropati som gjør at de kanskje får feilstillinger i føttene og får økt trykkbelastning. I tillegg har de nedsatt sirkulasjon, oftest i føttene, som også kompliserer sårtilhelingen, gjerne blandet med høy alder. Høy alder gjør noe med huden vår. Den får mindre elastisitet og blir mindre fuktig som gjør at det hele tar lenger tid. Og ernæringsstatus, sykdommer, trenger ikke bare være diabetes, men hvis pasientene har sykdommer i sirkulasjonssystemet, kan man kanskje henvise de til karkirurg og få utredet i forhold til om de har tilstrekkelig med sirkulasjon ned i føttene.  

Det er ulike sykdommer i bevegelsesapparatet, vi har jo også noen trykksår som kanskje har oppstått etter innleggelse i sykehus hvor pasienten har vært sengeliggende over tid. Da må man eliminere de årsakene, og det er viktig at pasienten trykkavlaster. Det er veldig viktig å avdekke hvorfor ikke såret gror. Hva årsaken er til at man ikke kommer i mål med såret, og prøver å sette inn tiltak mot det. Det er også sårrelaterte faktorer i forhold til hvor stort såret er, dybden på såret, om det er blottlagte sener, blottlagt beinvev. De tingene har mye å si for hvor lang tid man kan regne med at det vil ta.” 

Christine: “Det er mye dere skal se etter, rett og slett. Dere samarbeider med karkirurger og andre avdelinger. Dere er også kanskje litt ute på avdelinger rundt omkring i sykehuset?” 

Mona: “Ja, ofte kan vi bli spurt om hjelp til sår på andre avdelinger, så har vi tid til det går vi opp og ser på såret og hjelper dem med det. Gir litt råd. Vi har også vært på ankomstsenteret i Råde, det nasjonale flyktningmottaket. Der har de veldig mange forskjellige typer sår, det var veldig interessant å være der og høre om deres type sår. De var veldig interesserte i å lære mer om sår og skal hospitere hos oss noen dager for å se hvordan vi driver. Vi underviste litt for dem, og så kommer de til oss. Det er veldig fint samarbeid vi har med dem.” 

Christine: “Det er bra kompetanseutveksling også. Hva sier pasientene selv? De som er så heldige og har fått lov til å komme til dere på poliklinikken.” 

Benedicte: “Jeg opplever at de aller fleste er veldig fornøyde og føler seg veldig godt ivaretatt. Nå har vi ikke målt brukertilfredshet, men de aller fleste har vi inntrykk av trives med den måten å bli fulgt opp på, for da kan de være hjemme samtidig som de får den hjelpen de ønsker. For de synes kanskje det har vært lenge å være på sykehuset, ofte tar det ganske lang tid hvis de har vært innlagt med infeksjoner, så ligger de noen uker med intravenøs antibiotika og hyppig sårbehandling, kanskje flere revisjoner. Revisjoner betyr at man må rense opp såret med operasjon, fordi det er en for stor greie å gjøre poliklinisk eller på sengepost. Det er mange som synes at det blir kanskje litt langtråkig og de savner familien sin. Nå som det har vært pandemi og besøksrestriksjoner, har de kanskje ikke sett sine nære og kjære like ofte som de hadde ønsket. De aller fleste synes at det er en veldig ok løsning med sårpoliklinikk. Selv om det kun er to dager satt av til lege, kan vi alltid ringe legene og spørre om hjelp, hvis det skulle være noe vi lurer på de andre dagene. Pasientene får alltid den hjelpen og det tilsynet de trenger.” 

Mona: “Ja, jeg føler at legene er veldig på tilbudssiden når det gjelder sårpoliklinikken. De er veldig på, og de er veldig for at vi skal fortsette å ha det, og at det er en viktig del av behandlingen vi gjør i sykehuset, på ortopedisk avdeling i hvert fall. De kommer innom, og hvis pasientene trenger antibiotika som videre behandling får vi avklart det ganske fort. Vi ser på røntgenbildet, og hvis de har tatt blodprøver i forkant, om det skal fortsettes med litt forskjellige ting, så det er et veldig fint samarbeid vi har med legene våre.” 

Christine: “Dere nevner også at dere skal sette i gang en undersøkelse på om tiden pasienten ligger inne på sykehuset har gått ned. Er det en undersøkelse som starter opp nå snart?” 

Benedicte: “Det er helt i oppstartfasen egentlig, men da ønsker man å se på om liggetiden for en viss pasientgruppe på ortopedisk sengepost har gått ned etter at poliklinikken startet. Det blir spennende å se om det har gitt noen resultater.” 

Christine: “Det er spennende. Dette er en del av forbedringsarbeidet i Sykehuset Østfold, og dere har vel også vært nominert til forbedringsprisen?” 

Benedicte: “Ja, det var vi, men da hadde vi vel ikke helt tallene på plass, det var vel de som manglet, så vi får prøve å finne ut av det nå.” 

Christine: “Bakgrunnen for at man satte i gang en sårpoliklinikk, var en type forbedring, altså systematisk forbedringsarbeid som en holder på med i sykehuset. Det er vel besluttet, og det håper jeg, at dere får lov til å fortsette å ha sårpoliklinikk?” 

Mona: “Absolutt, og de vil gjerne at vi skal utvide. Vi er oppe i fire dager i uken, og de vil gjerne at vi skal være åpen hele uka. Vi har onsdag stengt, men vi har fulle lister hver dag.” 

Christine: “Det sier virkelig noe om behovet, tenker jeg.” 

Mona: “Det er lett å ta kontakt med oss, trenger ikke alltid henvisning. Vi får noen nye henvisninger, og folk kan ringe oss.” 

Christine: “For det var akkurat det spørsmålet jeg hadde; hvordan får man henvist til dere? Hvem gjør det? Er det internt i sykehuset, er det fastleger. Fortell, hvordan kommer man best i kontakt med dere og få hjelp?” 

Benedicte: “Fastlegen kan henvise til oss, og det er henvisninger internt. Og det er kontroller etter utskrivelse fra posten vi jobber på.” 

Christine: “Har dere også noe kontakt med helsehusene rundt omkring i fylket? Får ikke noen henvisninger fra dem, kanskje?” 

Mona: “Vi har veldig godt samarbeid med hjemmesykepleien. Vi sårsykepleierne sender epikriser til hjemmesykepleien der vi skriver hva vi har gjort, og planen videre og sårprosedyrer, nye oppdaterte, for at de kan følge pasienten videre. For pasientene kan være hos oss en dag i uka, to dager i uka, litt ettersom, og så følges de opp av hjemmesykepleien ellers. Da er det veldig greit for hjemmesykepleien å vite hva som har blitt sagt og gjort og planen videre.” 

Christine: “Fremover, hvordan tenker man seg hva slags metoder som dere kommer til å bruke? Jeg har hørt nyss om noe arbeid med video blant annet.” 

Benedicte: “Jeg snakket med en studievenn da vi var på en kongress nå nylig. Tror det var Ringerike kommune, der har hjemmesykepleien med seg et kamera på hodet. De filmer under sårstellet, mens en sårsykepleier fra sykehuset veileder dem gjennom sårstellet. Det tenker jeg kan være en fin greie i og med at det er en del pasienter som har problemer med å komme seg til og fra sykehuset, og som kanskje av ulike årsaker må ha ambulanse. Kunne vært en mulighet for å få nådd ut til flere pasienter, og de slipper den påkjenningen med reisevei til og fra.” 

Christine: “Og per i dag så bruker dere bilder som en del av dokumentasjonen av behandlingen?” 

Benedicte: “Ja, vi tar bilder av de aller fleste sårene vi behandler. Det hender kanskje noen ganger man glemmer det, men som oftest så tar vi bilder for å se utviklingen av såret og måler dem med en papirlinjal. Da kan man klare å følge utviklingen over tid.” 

Christine: “Vi ønsker å snakke mer om at det er en viss type sår som kan forebygges. Det er en pasientgruppe som er spesielt utsatt for å få sår. Mona, kan du si litt mer om det?” 

Mona: “Diabetespasientene er veldig utsatt for å få sår, for de kjenner ikke at de kanskje har en sten i skoen som gnager og lager et sår. Vi gir råd om sko, og ser på skoene deres når de kommer til oss. De kan få rekvirert skotøy fra forskjellige klinikker som lager sko og såler som skal forebygge sår. Men det hjelper ikke at vi gir råd, hvis ikke pasientene følger opp. Det er viktig at vi sier til dem at de må sjekke føttene sine jevnlig, helst hver dag. Det er mange som sier at det er vanskelig å se, men det som jeg har sagt til mange av pasientene mine er å legge et speil på gulvet, så ser du fort bena dine. Da kan du undersøke dem, om det er kommet noen småskader eller sprekker. Det er viktig å smøre huden og holde den myk sånn at ikke det oppstår store sprekker og tørr hud som gjør at det kan utvikle seg til et sår på sikt. Det å gi gode råd prøver vi på, men det er jo viktig at pasienten selv følger opp.” 

Christine: “Og det er kjempeviktig, for hvis man klarer å forebygge at ikke det blir noe sår, vil man jo også få en bedre livskvalitet. Jeg satt akkurat her og tenkte når vi snakket om bilder, hvis personen rekker ned og har en telefon som tar gode bilder, er det vel også en mulighet å ta bilde under sine egne føtter? Da får man jo forstørret bildet hvis man ser litt dårlig, det er vel kanskje en mulighet i tillegg til at man kan bruke speil.” 

Mona: “Ja, fordi det er viktig å undersøke, for det kan få store konsekvenser å få et lite sår. Det er ikke alltid de tenker over at det, men i verste fall kan det føre til en amputasjon hvis såret får lov til å utvikle seg og ikke får tilsyn.” 

Benedicte: “Og så fotterapeut. Pasienter med diabetes bør gå jevnlig til fotterapeuter, gjerne fotterapeuter som har spesialisert seg innenfor diabetes, for det finnes også.” 

Mona: “Jeg vet at fotterapeutforeningen i Norge jobber for at det bør være et par timer i året gratis til å sjekke føttene sine. Det koster ganske mye, det er ikke noe vi får dekket, og det er mange som ikke har råd til å gå til fotterapeut.” 

Christine: “Avslutningsvis, hva tenker dere er noe av det viktige som lytteren kan sitte igjen med etter å ha hørt denne episoden?” 

Benedicte: “Jeg tenker at det viktige er at man vet at vi finnes, og at man kan henvise til oss. At primærhelsetjenesten kan henvende seg til fastlege eller sykehjemslege og henvise til oss. Om det skulle være at det ikke er vi som skal ha pasienten, så kan vi i hvert fall hjelpe å navigere videre i spesialisthelsetjenesten. Jeg tenker at det viktige er at man vet at vi finnes, i og med at vi er såpass nye i gamet.” 

Mona: “Helt enig. Det er viktig.” 

Christine: “Tusen takk for at dere kom og var gjester i vår podkast.” 

Benedicte og Mona: “Tusen takk for at vi fikk være her.”